mandag 21. juli 2014

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?
s. 15
Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.
Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

fredag 18. juli 2014

Atwood og Woolf

I første boken i MaddAddam-trilogien, Oryx og Crake, har Margaret Atwood tatt med to sitater før innholdsfortegnelsen, det ene fra Til fyret av Virginia Woolf:

Var en aldri trygg? Ble en aldri klok på verden? Fantes det ingen ledestjerne, intet ly, var det hele et mirakel, var det bare å kaste seg ut fra den høyeste tind?

Da Atwood leste boken på nytt i godt voksen alder fant meninger i den som hun ikke hadde sett som nittenåring. "How was it that, this time, everything in the book fell so completely into place? How could I have missed it - above all, the patterns, the artistry - the first time through?" [...] How could I not have grasped that the person painting and the one writing were in effect the same? And the way time passes over everything like a cloud, and solid objects flicker and dissolve? And the way Lily's picture of Mrs Ramsay - incomplete, insufficient, doomed to be stuck in an attic - becomes, as she adds the one line that ties it all together at the end, the book we've just read?"

Artikkelen ble skrevet kort tid før boken kom ut, og det er kanskje ikke rart at Woolf dukker opp i romanen etter at den ga et slikt sterkt inntrykk. Et annet sted i boken minnes Jimmy (Snømann) menneskehetens store verker og nevner blant annet Til fyret. Nå har jeg nettopp lest andre boken, Flommens år, og anmeldelse kommer på mandag.

God sommer videre :)





Roser fra Baroniet, Rosendal.

tirsdag 15. juli 2014

The Ocean At The End of The Lane ~ Neil Gaiman

Neil GaimanNeil Gaiman har jeg vært nysgjerrig på en stund og har fra før kun lest barneboken Coraline, en bok jeg leste for ungene mine da de var mindre og som vi likte godt - etterpå koste vi oss med filmen. Det er delte meninger om Gaimans bøker, men han er kjent for sine verker innen science fiction og fantastisk litteratur og har mottatt mange internasjonale priser. Nå har jeg lest The Ocean At The End of The Lane sammen med Rufsetufsa som også hadde lyst til å lese mer av Gaiman. Hun ble ikke like begeistret som meg, selv om hun liker andre av bøkene hans. The Ocean At The End of The Lane har jeg lest mange rosende anmeldelser av, blant annet har Astrid Terese skrevet et fin innlegg som var delaktig i at jeg ønsket å lese boken. Boken er Gaimans første for voksne siden 2005.

En mann har vært i begravelse og kjører til det som en gang var barndomshjemmet, "it felt like I had driven back in time." I enden av veien ligger Hempstock-gården hvor han stopper. Han snakker med Mrs Hempstock og går så til dammen som ligger like ved. Etterhvert dukker minnene opp. Minner han trodde for lengst var glemt. Han husker elleveåringen Lettie Hempstock som bodde der sammen med sin mor og bestemor. Han husker alt. Så sitter han der ved dammen som Lettie hadde overbevist ham om var et hav. Han husker syvårsdagen sin, bursdagsbesøket hvor ingen kom, og hvor glad han var i å lese. Han husker hendelsen som brakte skrekken gjennom fra en annen verden, og kun Hempstock-kvinnene kunne hjelpe. Han husker hvor fint det var å ha en venn. Sammen med Lettie må han bekjempe skrekken og sende monsteret tilbake dit det kom fra - det blir en farefylt og skremmende ferd.

Det overnaturlige i boken er spennende, men det er også nostalgiske innslag i det at den middelaldrende mannen husker tilbake på hendelser som preget barndommen hans. Foreldrene tror ikke på ham når det gjelder monsteret, det er i det hele tatt mye som han ikke forteller dem fordi de ikke ville tro ham. I dette ligger en maktesløshet ovenfor de voksne som definerer sannheten og virkeligheten, som bagatelliserer barnets frykt.

Adults follow paths. Children explore. Adults are content to walk the same way, hundreds of times, or thousands; perhaps it never occurs to adults to step off the paths, to creep beneath rhododendrons, to find the spaces between fences.
s. 76

En dør åpnes til en annen virkelighet og det som kommer kan ødelegge den verden syvåringen kjenner, men gamle Mrs Hempstock som husker The Big Bang, Lettie og moren har evner han ikke ante fantes. Som fantasy er dette en dramatisk, utrolig og eventyrlig historie som jeg anbefaler også til de som ikke er fan av sjangeren for boken kan også leses som et barns utvikling og møte med voksenlivet. Det å oppdage at foreldrene ikke alltid er den stødige klippen de skal være. Kanskje vi alle skulle forsøke å ta barns perspektiv oftere - jeg har i alle fall fått et godt inntrykk av Neil Gaiman, og hvis de andre bøkene hans er som denne har jeg virkelig noe å se frem til!

The Ocean At The End of The Lane av Neil Gaiman
Headline Publishing Group, 2013
Engelsk
248 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 13. juli 2014

Disse øyeblikk ~ Herbjørg Wassmo

Herbjørg WassmoI forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 har jeg lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Ifølge forlaget er dette en selvbiografisk roman, selv svarer Wassmo noe svevende i et intervju: "I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre [...] dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Personene i boken har ikke navn, og hovedpersonen er hun, i starten av boken en jente på 15 år som ønsker at hun kunne bodd alene med moren og søsteren. Faren hater hun, og planlegger å ta livet av ham. Disse øyeblikk er en fortsettelse på Hundre år som handler om Wassmos oldemor, mormor og mor, hvor det kommer frem at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Nå er hun ikke lenger redd for ham: "Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det." Moren ser hennes sinne og advarer henne mot å bli som ham.

Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv. Bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt. Å lese slik liker jeg, at alt ikke serveres fiks ferdig. Som Sara Lidman, en av de døde som hun snakker med i drømmene, sa om å skrive: "Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky. Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens fantasi."

Hun føler seg som en outsider, kan ikke vise hvem hun egentlig er. Blir gravid uten å være gift, faren omtaler henne som 'skammen' og hun tenker på å ta livet sitt. Hun snakker med døde mennesker, for eksempel Hamsun som ble født i samme rom som sønnen hennes. Senere er det hans kone, Marie, hun har samtaler med. En hel måned før hun skal begynne på gymnaset sitter de i hagen og snakker. Moren skal passe gutten, og om lørdagene tar hun fergen over fjorden for å besøke ham. Hun kjenner på ensomhet, føler seg feig og unnvikende, at hun vasser rundt i livet sitt og bare venter.

Etter å ha lest Raskolnikov (også utgitt som Forbrytelse og straff) har hun lange samtaler med ham, han blir hennes storinkvisitor. En dag kommer han hun møtte en sommer, sier han er glad i henne og de skriver brev mens han er i militæret. Selv vet hun ikke hva hun føler, hun opptrer avvisende, men kjenner på aleneheten og det at hun er utskjemt. Hele tiden må hun passe på så hun ikke blir som faren - hun får ikke sove, og de få timene hun faktisk sover drømmer hun om drapet - som Raskolnikov og hans indre kamp. Alle disse tankene hun ikke kan dele med noen! Hun klarer ikke å dra tilbake til skolen, blir værende hos gutten og foreldrene. Går inn i en depresjon, men en dag bestemmer hun seg for å skaffe seg en utdannelse slik at hun og gutten kan klare seg selv. Kommer inn på lærerskolen, det gjør også han som skriver brev. Nå opplever hun mestring, dette skal hun klare! De to gifter seg og etter utdannelsen flytter de langt nord i landet hvor unge lærere "blir premiert for å binde seg der for fire år", og tar gutten med seg og får senere en datter.

Romanen handler mye om å stå opp for egne meninger, selv i svigerfarens hus. "Det hjelper ikke å ha utdannelse og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i patriarkens hus. Det sitter i veggene." Mennene drar på jakt og til fjells for å fiske, men det er forventet at kvinnene holder seg i heimen. En dag bestemmer hun seg for å dra til fjells alene. Mannen stirrer vantro på henne og når hun kommer tilbake etter noen dager møter svigerfaren henne i døren: "E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk! sier han med den dype stemmen full av dom." Likevel kan hun tyde noe som ligner respekt i blikket hans. Når mannfolkene er på jakt eller parterer kjøtt er de i øyeblikket, uten tanker for morgendagen. Hun kunne lært mye av det, men går på med alt som må gjøres.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.
s. 137

"Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult." Hun føler seg ensom, "prøver å kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de gjennomskuer henne. Det gjør dagen tom." Å være "likanes" er viktig, det å ikke skille seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. "Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke." Hun undres om de andre ser at hun ikke er den som hun gir seg ut for, og inkvisitoren kommer stadig tilbake: "Du tror du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter så mye av sitt engasjement som du?" Men hun lar seg ikke skremme, og i den travle hverdagen skriver hun i stjålne øyeblikk.

Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstillstand av varme og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.
s. 184


Hvordan kan vi forklare med ord hvem vi er, "er det mulig å forklare sannheten om det å være menneske?" Simone de Beauvoir er også en hovedpersonen snakker med, og hun sier at man skriver ut fra det man har gjort seg selv til - "Man fødes ikke som kvinne, man blir det." Simone sier videre at livet får mening bare gjennom handling og selv om man har ansvar for mye er en selv det største ansvaret. Disse samtalene gjør henne tryggere på seg selv, og gjennom romanen får vi innblikk i Wassmos vei frem til etablert forfatter. Det er en lang reise, og hun tenker at øyeblikkene, "de merkelige små øyeblikk som man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede" er viktige. Slik er romanen også bygget opp, av ulike øyeblikk fra et liv som til slutt gir henne en erkjennelse av endelig å ha sitt eget rom og hun blir fri fra fortielsen og skammen.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013
Norsk, bokmål
384 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 6. juli 2014

En smakebit på søndag (disse øyeblikk)

I formiddag leste jeg ut Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, en bok som nå har gitt meg tilbake den Wassmo jeg likte så godt å lese med Dina- og Tora-bøkene. Anmeldelse kommer snart, jeg har akkurat startet tre ukers ferie og skal ikke reise noen steder så det blir god tid til både lesing og skriving. Her er en smakebit fra romanen:

Trygt.
I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. Noen ganer vet hun hvem det andre mennesket er, men ikke alltid. Oftest er det bare en som er tapt. En som skal et sted hun ikke skal følge med. En som vender ryggen til og går.
I drømmen blir hun stående et øyeblikk før hun går i motsatt retning. Helt frivillig. Uten opprør. Sier til seg selv at ingen kan bli stående i all evighet i et veikryss bare fordi noen gikk.
Den forlatte er sin egen tomhet.



Smakebit

onsdag 2. juli 2014

Fugletribunalet ~ Agnes Ravatn

Kåringen av Bokbloggerprisen 2013 nærmer seg og jeg har to bøker igjen å lese; Disse øyeblikk og De usynlige. På mandag leste jeg Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Boken var lest på en ettermiddag - ikke fordi den var så ekstremt spennende, men pga det enkle språket med korte setninger.

Agnes Ravatn

Boken starter in medias res ved at jeg-fortelleren, som er hovedpersonen, er på vei gjennom skogen og når frem til en eldre trevilla. Her bor Sigurd Bagge, en grovbygd, mørk førtiåring som hovedpersonen presenterer seg for som Allis Hagtorn. Hun er der for å hjelpe ham i huset og hagen mens konen er på reise. Allis merker med en gang at han er distansert og svært ordknapp. Om seg selv synes Allis at hun er uten viljestyrke og selvdisiplin, og håper oppholdet langt fra omverdenen kan bidra til å gi henne en fastere karakter. Bagge er sannelig en underlig fyr og sammen med Allis undres jeg over hvorfor han har valgt å bosette seg ensom ute i skogen. Allis har søkt dit pga en offentlig skandale hvor hun ble beskyldt for å ligge seg til en tv-jobb, og hun ønsker å gjøre seg fri fra skyld. 

Underveis i lesingen er det noe som skurrer. Allis er 32 år, men virker umoden og temmelig desperat etter oppmerksomhet. Hun tenker utelukkende på Bagge og seg selv og ham i erotisk setting. Han på sin side holder på avstanden og slipper henne ikke inn i sin lukkede verden. Kanskje det er nettopp derfor hun finner ham attraktiv. Jeg synes hun virker besatt av hans underlige og distanserte væremåte, han er konstant i tankene hennes. Hun lengter etter ham selv om han er til stede, og håper konen hans ikke kommer tilbake. Til og med når han viser farlige og voldelige tendenser er hun lykkelig for at han er der. På et tidspunkt flykter hun pga redsel, men kommer tilbake fordi hun tror han ikke kan klare seg uten henne. Det synes jeg er å gå litt langt. Typisk at kvinner skal være hjelpende og tenke at bare de er tålmodige så åpner han seg.   

Etterhvert kommer de to nærmere hverandre og et komplisert kjærlighetsforhold utvikles mellom dem. Allis får vite hvorfor han lever som han gjør, og hun forteller sin egen historie. Romanen er absolutt spennende, men jeg kan ikke la være å tenke på at den hadde gjort seg bedre på film. Den kryper ikke inn under huden på meg slik at jeg grøsser eller lurer veldig på hva som skjer videre, og slutten er forutsigbar til tross for en overraskende vri. Nå høres det ut som jeg er veldig negativ, men Fugletribunalet fascinerte meg ikke slik den har gjort med så mange andre. Kanskje jeg hang meg for mye opp i stereotypene, og det at Allis ikke viser vilje til faktisk å endre seg slik hun i begynnelsen har sterkt ønske om. Men jeg liker måten handlingen er lagt opp på; at hemmeligheter og hendelser blir avdekket etterhvert, det holder lesetempoet oppe og spenningen ved like, og det enkle språket med korte setninger gir en intens leseopplevelse.

Fra forlaget: Agnes Ravatn debuterte med romanen Veke 53 i 2007. Hun har gitt ut flere kritikerroste og prisbelønte bøker, og er kjent for sin særegne, vittige stemme og skarpe blikk for menneskelig svakhet.

Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det Norske Samlaget, 2013
Norsk, nynorsk
208 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

mandag 30. juni 2014

Mansfield Park ~ Jane Austen

Mansfield Park er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel og handler om Fanny Price som ti år gammel flytter til sine rike slektninger på godset Mansfield Park fordi moren beslutter å la søsteren, Lady Bertram (som var så heldig å kapre den rike Sir Thomas Bertram) ta seg av henne sammen med sin andre søster, Mrs Norris, som bor like ved. Fannys egen familie er fattige, hun har mange søsken. På Mansfield Park vokser hun opp med sine to kusiner, Maria og Julia, og to fettere, Tom og Edmund, og hun får utdanning og mulighet til å bli introdusert "properly into the world". Fanny beskrives som en grå mus og det er en slående forskjell i forhold til søskenbarna. Det starter ikke helt som forventet: Fanny savner hjemmet sitt og selv om ingen akkurat er uvennlige, er det heller ingen som gjør noe for å trøste henne. Den eneste som viser henne omsorg og vennlighet er Edmund. "She felt that she had a friend, and the kindness of her cousin Edmund gave her better spirits with everybody else." Edmund ser at hun er smart, kvikk i oppfattelsen, har god forstand og en forkjærlighet for lesing. De andre, spesielt Mrs Norris, bruker enhver anledning til å rakke ned på Fanny og fortelle henne hvor hun kommer fra for at hun ikke skal glemme tanten og onkelens velgjerning og almisser.

Jane Austen


Forrige gang jeg leste Mansfield Park lot jeg meg irritere over Fannys prinsippfaste karakter, hennes engstelse og naturlige anlegg for å opprettholde tradisjoner, samt hennes manglende vilje til å gjøre opprør. Det var ikke det at boken var dårlig eller at jeg ikke likte historien, men denne gangen har jeg gledet meg over så mye mer og irritert meg mindre. Kanskje fordi jeg nå leste den på originalspråket, men også pga en en avhandling jeg leste hvor Marie Nedregotten Sørbø (en av Norges få Jane Austen-forskere) hevder at Austens romaner er sterkt farget av en ironisk fortellestemme, og en kritisk distanse til egen verden. Ironien rammer både foreldre og presteskap, kjønnsroller og klassesamfunn, samt ekteskapsmarkedet. Denne ironiske fortellerdistansen mener hun kommer lite frem i filmtolkningene. "Når bøkene til Jane Austen filmatiseres, minner de ofte mer om romansene hun parodierte." Sett i dette perspektivet blir bøkene mye mer forståelig der man gjerne tenker at de er romantiske, men Austen er usentimental og realistisk. Jeg fikk rett og slett en aha-opplevelse, for filmene jeg har sett har absolutt vært romantiske med klisjeen om den fullkomme kjærligheten og det er nettopp dette Austen parodierer.

Jane Austen levde i en brytningstid, og kvinnesynet ble også påvirket. Fra å være "aktivt deltakende i familiebedrifter, håndverk og handel", ble kvinnebildet fra midten av 1700-tallet "mer preget av hjemmesfæren; den borgerlige hustruen som syslet stillferdig innenfor husets fire vegger ble det nye idealet." (Elisabeth Aasen: Fra posisjon til avmakt: Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv). Da Austen levde var blant annet forholdet til seksualitet mer åpent, påpeker Nedregotten Sørbø. Hun var altså "ikke et barn av den snerpete viktoriatiden", men levde tidligere, "i en mer åpen periode i overgangen mellom klassisismen og romantikken." Hun hadde et kritisk blikk på "ekteskapsinngåelser av egoistiske hensyn, fasadepussing og menneskers amputerte evne til å kommunisere og elske", noe som var temmelig radikalt syn på den tiden. Ifølge Store norske leksikon tilhører Austen romantikken rent kronologisk, men romanene hennes viser mer klassisk balanse og nøkternhet enn romantisk uro og heftighet.

Sir Thomas reiser til Antigua for å ordne med forretninger og når det etter et år er usikkert om han i det hele tatt kommer hjem legger Mrs Norris planer om å få Maria "well married" og den rike Mr Rushworth kommer i søkelyset. Han er kanskje ikke så pen og "with not more than common sense", men han blir oppriktig forelsket i Maria, som på sin side kun tenker på utsiktene for en stor inntekt og kunne bo i Londons fasjonable verden. Edmund er den eneste som ser noe galt med dette; han synes det er synd at søsterens lykke skal sentreres rundt inntekt, men bryllup blir planlagt med Sir Thomas sin velsignelse. Når søskenparet Mary og Henry Crawford flytter inn like ved blir dagene atskillig mer muntre, og ikke minst er det duket for konflikter. Crawford-søskenparet er unge, pene, sjarmerende mennesker med formue og Edmund faller for Mary, skjønt han har betenkeligheter ovenfor en god del av det hun sier og står for, noe han diskuterer med Fanny. Blant annet snakker Mary svært nedlatende om presteyrket når hun får vite at han skal ordineres, og kommer ofte med sarkastiske kommentarer. Henry på sin side er en stor flørt, og oppvarter både Maria, selv om hun er forlovet, og Julia.

En venn av Tom, Mr Yates, kommer på besøk og foreslår at de skal sette opp et skuespill. Edmund er i mot, men Tom trumfer det gjennom. Fanny finner stykket høyst upassende, men ingen hører på henne. Det blir mye øving, krangling og flørting, men akkurat da de skal starte første prøvespilling kommer Sir Thomas uanmeldt hjem og setter en stopper for det. Etter all flørtingen venter Maria at Henry skal kunngjøre sin kjærlighet til henne, men når så ikke skjer gifter hun seg med Mr Rushwort og reiser til London sammen med ham og Julia. Dermed blir Fanny den eneste unge dame igjen på Mansfield Park og følgelig mer sett og det spørres etter hennes mening i situasjoner hvor hun tidligere har blitt oversett.

Fanny blir overrasket over at Sir Thomas nå ser henne som en voksen kvinne og er mer vennlig enn ellers ovenfor henne, men modnes også mer - særlig når Edmund støtter farens utsagn om at hun er blitt en vakker, ung dame. Hun blir også en velkommen og invitert gjest hos Mary Crawford, som gjerne snakker om sin usikre fremtid. Det skinner gjennom at Fanny har utviklet følelser for Edmund som er mer enn søskenkjærlighet, og hun lider ved å høre deres betroelser. Mary liker ikke det hun kaller det enkle landlivet og ved et tilfelle mens de tre går en tur sier hun at "a large income is the best recipe for happiness I ever heard of. It certainly may secure all the myrtle and turkey part of it." Dette gjør Edmund svært betenkt, men han har likevel planer om å fri til henne, skjønt han lar seg stanse av hennes nedlatenhet og meninger som han ikke kan akseptere.

Et vennskap utvikles mellom Fanny og Mary, men Fanny skjønner at Mary har en dobbel agenda, rask i oppfattelsen som hun er; for det første å komme nærmere Edmund, og deretter å hjelpe Henry frem til Fannys hjerte. Henry er nemlig blitt forelsket i henne og ønsker å gifte seg. Fanny sier nei, hun har aldri likt ham, ikke bare er han den største flørt som tenkes kan, men han lever utelukkende i nuet og ser ikke fremover. Alle de andre synes det er svært merkelig - tenk å avslå giftermål med en så rik mann, bare fordi hun ikke er forelsket i ham! Når Fannys reiser for å besøke foreldrene og sine søsken kommer Henry dit for å se henne, for så å reise igjen for å ordne med noen forretninger. Sier han - det kommer nemlig som et sjokk for alle at Maria og Henry har reist avgårde sammen og ingen vet hvor de er. Fanny ønskes tilbake til Mansfield Park så det ordnes slik at Edmund henter henne, sammen med søsteren Susan.

Austen henvender seg til gjerne til leseren i bøkene, som i siste kapittel:

Let other pens dwell on guilt and misery. I quit such odious subjects as soon as I can, impatient to restore everybody, not greatly in fault themselves, to tolerable comfort, and to have done with all the rest.
My Fanny indeed at this very time, I have the satisfaction of knowing, must have been happy in spite of everything. 

Og videre når Edmund er over kjærlighetssorgen og begynner å tenke at kanskje Fanny er nettopp den hustruen han noensinne kunne ønske seg:

I purposely abstain from dates on this occasion, that every one may be at liberty to fix their own, aware that the cure of unconquerable passions, and the transfer of unchanging attachments, must vary much as to time in different people. I only entreat every body to believe that exactly at the time when it was quite natural that it should be so, and not a week earlier, Edmund did cease to care about Miss Crawford, and became as anxious to marry Fanny as Fanny herself could desire.

Austens romaner ender alltid lykkelig for de som fortjener det, altså de med prinsipper. Mary og Henry Crawford viser at de mangler dette, og det samme gjør Maria. De får ikke oppleve å være en del av den lykkelige slutten. Og Fanny - hun er da slett ikke kjedelig! Hun har et rikt indre liv, er reflektert og gransker sine tanker og følelser. Når Sir Thomas kommer tilbake fra Antigua tar hun for eksempel opp spørsmål som slavehandel, men når ingen andre sier noe forfølger hun ikke emnet for hun vil ikke fremstå som om hun ønsker å sette seg foran kusinene "by showing a curiosity and pleasure in [Sir Thomas'] information which he must wish his own daughters to feel." Ikke minst står hun prinsippfast på sitt i en situasjon der alle mener hun bør gjøre annerledes, og Sir Thomas opplever henne slik han kunne ønske sine døtre var. 

De som lar seg forføre av lidenskapelige følelser går det galt for, mens de mer nøkterne får oppleve lykke og kjærlighet. Manfield Park byr på humor og underholdning, men som samfunnssatire ligger hele tiden alvoret under og får leseren til å tenke over hvor latterlige datidens idealer var. Og temaet i Jane Austens bøker er ikke romanse, har jeg skjønt nå - dermed ser jeg ekstra mye frem til neste Austen-bok! 


Jane Austen


Mansfield Park av Jane Austen
Wordsworth Editions Limited, 2004
Engelsk
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøkerMANSFIELD PARK