tirsdag 16. august 2016

Helgenkongen av Vera Henriksen

Helgenkongen er siste boken i Sigrid-trilogien, som jeg har lest sammen med Hedda. Serien er skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), en norsk forfatter som skrev flere bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes tar opp den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom og Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut i 1961-1963.

Som tittelen tilsier omhandler boken perioden da kongen ble erklært hellig; Olav den hellige. Det var denne helgenstatusen i det norske samfunnet som ble Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie. Allerede året etter hans fall på Stiklestad ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen bredte seg raskt, også utover Norges grenser (Store norske leksikon).

Når det er sagt er det Sigrid det handler om, og hvordan helgendyrkelsen får innvirkning på livet hennes og ellers i samfunnet. Tegn og undere etter at kongen er død, gjør at folk ber til ham som en helgen. Sigrid liker ikke denne utviklingen, ei heller danestyret. Kong Knut har satt en av sønnene sine, Svein, som konge i Norge. Han har aldri ment å la Norge være et fritt land, men et danestyrt rike med lover hardere enn de danske. Folk er misfornøyde med dette styret, og tenker bedre og bedre om kong Olav. Men praten om jærtegn og hellighet blåser Sigrid av, hun kan ikke se noe hellig ved den Olav Haraldsson som hun hadde kjent. Selv om hun må medgi at han hadde gjort mye bra for landet og kjempet for å spre kristendommen, nekter hun å akseptere at han var hellig av den grunn. Både første bok, Sølvhammeren, og andre bok, Jærtegn, forteller om Sigrids utvikling mot moden kvinne. Som jeg nevnte i anmeldelsen av Jærtegn, strever hun med grublerier og tanker, sine feil og hovmod. Det gjør hun også i denne siste boken. Hun lengter etter en fred, en fred hun glimtvis aner, som en stillhet i hennes stormfulle sinn. Hun grunner på det at hun har kjempet mot Guds vilje, en håpløs kamp istedenfor å gi etter. Har hun i dette skapt sine egne sorger? Disse tankene og det at hun snakker med biskopen angående Olavs hellighet gjør at hun begynner å forstå jærtegnene og at kongen selv hadde angret sin voldsomme fremferd for å kristne landet. Sigrid opplever en indre trygghet, og en dyptgripende konflikt med Kalv får henne til å tenke hvor lite han betyr for henne. Før hadde det alltid vært en gnist av håp om at forholdet skulle bli bedre mellom dem, men nå kunne hun på ingen måte øyne dette håpet. Den stille tryggheten hjelper henne videre, og hun grubler svært mye på sine synder og på skyld. Etterhvert kommer det likevel til en slags forsoning mellom dem ved at de begynner å snakke åpent med hverandre.

Mange godtok den nye læren som et skrifte av guder, og levde videre som før. Sigrid undrer seg over dette, og tenker på Olve som forstod kristendommen så altfor godt til å bare fortsette som før. Hun ser med fortvilelse at hennes hovmod fremdeles sitter godt i, og at hun ikke har vært ydmyk. Åsatroens hevnplikt og hat ligger ennå sterkt i henne. Som hun kjemper med sine tanker aner hun at kristendommen gir henne noe som ikke har med hat og hevn å gjøre, og hun ser ting i et nytt lys hvorpå hun prøver å nærme seg Kalv. Hun skjønner at hun trenger ham som han er, og forholdet mellom dem blir stadig bedre nå som åpenheten har brutt ned muren de har hatt mellom seg.

Det er harde tider, og motviljen mot danestyret øker. Kalv og Einar Tambarskjelve snakker om å hente hjem Olavs sønn, Magnus, etter at kongen og dronningen reiser med danene sørover. Nå har det vært fire år med med håp, men også skuffelser og vanskeligheter. Einar bryter sitt løfte om at de skal være likemenn, og det blir tydelig at han har til hensikt å bruke alle midler for å være den som står høyest i kongens gunst. Det blir til at Kalv beslutter at familien skal reise til Orknøyene, for å komme i sikkerhet. Sigrid synes det er øde og forblåst, men etterhvert begynner hun å føle seg hjemme selv om det koster. Hun er fast besluttet på at hun skal like seg, men selv om hun forsøker å tvinge minner og lengsel ut av tankene, kan hun likevel våkne om natten med et sug av lengsel etter å se Egge igjen. Og denne kampen! Hva om den hadde vært unødvendig og alt hun trengte var skrifte når hun skjønte hun hadde syndet, godta prestenes ord og la være å grunne på tingene? Hun kjente seg trett. År etter år hadde hun kjempet mot sitt hovmod. Til til og med sønnen, Trond, sa til henne at hun ikke måtte være så selvrådig. Det er mye som skjer i kulissene ved at man søker forbundsfeller, ruster seg til slag og konger kommer og går. Det er ikke godt å vite hvem man skal stole på. Etter elleve år kan de dra tilbake til Egge. Datteren, Sunniva, er gift og har fått en sønn og blir værende på Orknøyene. Når Kalv dør, savner Sigrid ham sterkt. Hun tenker at all hennes kamp og grubling ikke hadde gitt henne annet enn sorg, og det kommer for henne at håpet om Guds nåde er det som gir henne freden hun har lengtet etter.

Det har vært interessant å lese om Sigrids utvikling, om hennes grublerier og tanker rundt den nye læren og hvilken innvirkning denne brytningstiden har hatt for henne og for samfunnet generelt. Selv om mye allerede er sagt med de foregående bøkene, vil jeg likevel fremlegge hvor stor betydning kristendommen fikk for folk etter at den festet seg. Nettopp fordi livet selv dreide seg rundt de nye skikkene. Her vil jeg si meg enig med Hedda i at Helgenkongen er en verdig og fullendt avslutning på trilogien om Sigrid, og det er absolutt bøker jeg kan anbefale videre.

Tine og Berit har også skrevet om trilogien :)

Helgenkongen av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1963
Norsk, bokmål
265 sider
Innbundet, gave

Det mørke tårn I: Revolvermannen av Stephen King



Ina og jeg leser Det mørke tårn, en bokserie av Stephen King. Første bok, Revolvermannen, er nå ferdiglest og jeg skal forsøke å si noen ord om den selv om det forekommer meg vanskelig.

Min utgave har bok I og II i samme bind. Bokens paratekst er temmelig dyster og fremsiden viser en blanding av øde ørkenlandskap og et slags tårn i bakgrunnen. Sant å si var jeg uforberedt på fantasy-faktoren i boken. Selvsagt, det er Stephen King vi snakker om, men likevel tenkte jeg mer i banen av eventyraktig fantasy. I stedet fikk jeg en dystopisk mørk fantasy som er vanskelig å beskrive. Bakpå boken står det at i Revolvermannen introduseres vi for en av Kings mest mystiske og sagnomsuste helter; Roland av Gilead, den siste revolvermann. For meg var det et nytt bekjentskap, for jeg hadde ikke hørt om denne helten før. Men så er det lenge siden jeg har lest noe av King, og siste filmen jeg så var The Mist for mange år siden.

I forordet (2003) til Revolvermannen skriver King at denne utgaven er en del av en samlet revidering fra hans side, fordi han innså at begynnelsen ikke samsvarte med slutten. Første bind ble skrevet av en veldig ung mann, den inneholdt svært mange feil og gale utgangspunkt, og den hadde en annen tone enn resten av serien som gjorde den vanskelig å lese. King skriver videre at han ikke har gjort endringer i selve handlingen, men ordnet skrivefeil og utelatt tompreik. Rettelser som skal gi nye lesere en tydeligere start og introduksjon til Rolands verden. Nå er det altså første gang jeg leser starten på denne serien og aner ikke hvordan den var før redigeringen, men jeg kan skrive under på at den har klart det King ønsket. Den har åpnet for en fantastisk og underlig verden, en forunderlig historie og ja, jeg føler meg aldri så lite bergtatt.

Vi møter Revolvermannen i det han følger etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Det er en pangstart rett inn i handlingen der han vandrer, og vi får vite at han er en tilpasningsdyktig pilegrim, med utseende som hentet fra en westernfilm. Jeg ser for meg Clint Eastwoods figur fra spaghetti-western filmene, noe som slett ikke er utiltalende. Revolvermannen har fulgt etter Den sortkledde i to måneder i den tørre, brennhete ørkenen. Han nærmer seg; uten hast, uten å somle. Etterhvert som han går, hviler, slukker tørsten, strømmer minner fra barndommen frem. Vi får også vite litt om hans ferd før ørkenen, om oppholdet på det avsidesliggende stedet Tull hvor Den sortkledde hadde demonstrert sin overnaturlige makt innen Revolvermannen kom. Ute i ørkenen møter han Jake, en gutt som ikke aner hvordan han havnet der, han husker kun bruddstykker fra livet før.

Underveis kommer det frem at historiens nåtid er lagt til en fremtid hvor den verden og sivilisasjon vi kjenner er ødelagt og for lengst glemt. Kun enkelte brokker vitner om dens eksistens. Og Jake er kommet derfra. Revolvermannen liker gutten, og tenker på sin egen oppvekst, "som han som regel hadde følelsen av omhandlet en annen person - en person som hadde gjort et sprang gjennom en fantastisk tidslinse for å bli en annen - men som nå virket gripende nær." Han er den siste av sitt slag, og verden var gått videre. Revolvermannen er ikke en mann som dveler ved fortiden, men han tar seg stdig i å tenke på den likevel. Og om enn så mistenkelig det er at han tenker om gutten som en del av Den sortkledde sin plan, vandrer Revolvermannen videre ut i ørkenen sammen med Jake. Vandringen kulminerer med et møte mellom Revolvermannen og Den sortkledde, og Roland får da vite mer om Tårnet som er hans endelige mål.

De retrospektive glimtene gir innblikk i Revolvermannens barndom og hans overgang til myndig alder. Etterhvert blir hans ferd mer forståelig, om enn ikke helt håndgripelig. Det regner jeg med trer tydeligere frem i neste bok. Jeg øyner en mykere side ved denne mannen enn den harde revolvermannen, som fremkommer av hans tanker, drømmer og tilbakeblikk. Og om enn ikke lynende intelligent, så i er han alle fall snarrådig og med en intuisjon som fører ham for det meste til riktige avgjørelser. Ihvertfall slik han selv ser det. Som barn fikk han navnet Roland, og han trer inn i de voksnes rekker som Revolvermannen. Jeg tenker om boken at det er en postapokalyptisk historie, med innslag av magi og demoner. Og at denne korte første boken er en innledning til serien, det blir spennende å lese videre!

Stephen King, født 1947, bor i Maine og Florida sammen med sin kone, forfatteren Tabitha King. Han publiserte sin første novelle som tjueåring, og har siden skrevet mer enn førti bøker og to hundre noveller. Han begynte å jobbe med serien Det mørke tårn i 1970, og første bok kom ut i 1982. Serien ble fullført i 2004.


Revolvermannen av Stephen King
Originaltittel: The Gunslinger
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

mandag 8. august 2016

Jærtegn av Vera Henriksen

Jærtegn er andre bok i Vera Henriksens trilogi om Sigrid, og fortsettelsen av Sølvhammeren. Denne serien leser jeg sammen med Hedda, og Berit har også slengt seg med.

Det er uår i Trondheimen og Olav Haraldsson har styrt landet med hard hånd i fem år. Han har reist rundt i landet for å spre den nye læren, med vold og makt. Hvis noen nektet å la seg døpe, tok han gårdene deres og lot dem lemleste eller drepe. Dette får Sigrid etterhvert stifte nærmere bekjentskap med.

I Sølvhammeren forlot vi Sigrid idet hun gjorde korstegn da hun følte at skogens tusser og troll, dauinger og vetter ville ta henne, og at det vonde slipper taket ved denne handlingen. Nå har Sigrid og Olve fått fire barn: Grjotgard (eldst med sine tolv år), Tore, Gudrun og Trond (tre år). I bygden snakkes det om Ragnarok, folk ser skrømt, det hender merkelige ting og farsotten kommer. Ettersom Kong Olav ønsker å kristne landet vil han blotingen til livs, men stormennene i Inn-Trondheimen fortsetter med blot på Mærin, noe som gjør kongen mektig forbannet. Til våren er det Olve sin tur å holde gildet, men han vil ikke blote ettersom han har tatt kristendommen til seg. Sigrid vet ikke helt hva hun skal tro på, og ber både til de norrøne gudene og kristendommens gud hvis hun trenger hjelp eller er i fare. Farsotten krever sine ofte, blant annet de to yngste barna. I sorgen kommer Sigrid og Olve enda nærmere hverandre, og Olve snakker om 'agape' slik han hadde gjort en gang for lenge siden; en kjærlighet som er uselvisk, en kjærlighet som ikke forventer noe til gjengjeld. Her lar Henriksen Olve være talerør for hvorfor man burde følge kristendommen, og gir et innblikk i hvordan det kan ha seg at kong Olav fôr frem på en slik brutal måte. Det er ikke alt Sigrid forstår, men hun aner "en kjærlighet som strakte seg oppover og som var annerledes enn noe annet hun hadde drømt om."

Ved gildet på Mærin spares det ikke på noe, men andre natten omringes de og Olve blir drept. Det er kong Olav som er kommet, og flere blir drept eller lemlestet før han drar tilbake til Nidaros. Kongen bestemmer at Sigrid skal gifte seg med Kalv Arnesson, en av hans menn, noe hun aksepterer etter en del veiing frem og tilbake. Hun trenger en til å verne seg, hun har sønnene sine å tenke på, og hun er gravid. Kongen sier også at hun skal døpes så fort som mulig, og undervises i kristendommens lære.

For en underlig ting liver er, tenkte hun. Og selv om den enkelte måtte bukke under til slutt, rullet det frem, bølge på bølge, slektledd på slektledd. Men på samme tid var det så skrøpelig skjørt.
s. 53

Sigrid skjønner at Kalv er snill, men det er vanskelig å forestille seg livet sammen med ham som kongens lendmann på Egge. Og som husbond i Olves sted. Det blir heller ikke enkelt. Folk i bygden vender henne ryggen, og det blir til at hun slutter hun seg nærmere Kalv, men tenker samtidig mye på sitt samliv med Olve, som hun sårt savner. Hennes bror, Tore, blir gode venner med Kalv, noe Sigrid synes er bittert. Etter en samtale med ham føler hun seg likevel nærmere ham, selv om ting er vanskelige. Om vinteren føder hun en gutt, og hun visste "endelig at hun hadde handlet riktig da hun giftet seg med Kalv Arnesson [...], hun hadde gitt gutten en fosterfar som ville verne ham og hjelpe ham frem." Det er i det hele tatt mye Sigrid tenker på, for eksempel den nye læren som både var tvetydig og vanskelig å forstå, og dessuten den gamle som fremdeles har feste.

Sigrid irriterer seg over Kalv. Han er streng, men rettferdig som lendmann, og omtenksom og snill ovenfor henne. Men hun synes ikke han duger til å lede henne, for hun kan som oftest få ham til å gi seg og det gjør at forakten for ham får grobunn.

Det gikk opp for henne med ett at hun ikke bare hadde latt andre bestemme for seg alltid, hun hadde latt dem tenke for seg også; først hadde det vært Tore og siden Olve. Og så lenge Olve levde, hadde det ikke falt henne inn at det kunne være på annen måte. Men nå, med Kalv, var det en annen sak. Selv om det han sa lød riktig på sin måte, visste hun at tingene kunne ses annerledes enn han så dem.
s. 121
Som høvding for hele Inn-Trondheimene har Kalv stor makt, og Sigrid sitter som den fremste kvinnen i bygden. Hun blander seg ikke i styre og stell som er ansvarsområder tilhørende Kalv, men hun liker den nye makten hun har til å lede Kalv inn på de veier hun mener er riktige. Og han virker "tergende tilfreds" med tingenes tilstand, noe som gjør Sigrid svært irritert. Hun vet hele tiden hva hun kan forvente av ham, men alle hennes forsøk på rokke ham ut av den stødige klippen som han er faller på steingrunn og hun gir opp. Der hun stadig sammenligner ham med Olve kommer han til kort. Sigrid søker etter fred og forståelse i det nye hun har fått et glimt av; kristendommens kjærlighet og lys, og hun har lange samtaler med Anund prest, hun stiller spørsmål og går til messe og skrifte. Hun er ikke sikker på om hun forstår alt. Hun har ventet på en følelse av Guds nærhet eller et tegn på at han har tatt henne imot, men presten sier at hun skal gi av seg selv uten å vente noe igjen. Det faller henne tungt å skulle tilgi for eksempel kongen som hun hater, særlig siden hun går med hevntanker over uretten han har gjort henne. Sønnene ønsker også hevn, og Sigrid tenker på Kalv som en brikke i utførelsen av hevnen.

Etter Mærin har ikke Kalv samme tillit til kongen som før, han føler seg mer som trøndernes høvding enn som kongens lendmann. Det er mange som er misfornøyd med styret til kong Olav og hans voldsomme fremferd. Da danekongen, Knut, benytter seg av dette for å overta landet er det flere som sverger troskap til ham. For Sigrid blir det en sorgtung høst, begge sønnene blir drept da de er med på et forsøk på å styrte kongen. I denne tiden er Kalv borte i to år i forbindelse med dette forsøket, og da han kommer hjem ser Sigrid glimt av mannen han er; høvdingen som mange frykter, som er aktet og som kan vinne menns troskap. De har det bedre sammen enn noen gang, men etterhvert faller alt tilbake til det gamle og Sigrids bitterhet flammer opp igjen. Om det er hatet mot kongen eller bitterheten mot Kalv som driver henne vet hun knapt selv. Hun maser om hevn for sønnene, men da han lover å slutte seg til de som ønsker død over kong Olav, finner hun andre ting å mase om.

I denne tiden grubler hun mye og snakker en del med presten. Han mener det er blitt gjort stor skade ved at kristendommen er innført med vold og grusomhet, og at man ikke kan forvente av folk som har sett frender og venner lemlestet eller drept for lærens skyld skal forstå budskapet om godhet og kjærlighet. Sigrid synes det lysner for henne da hun hører presten snakke om hvordan man skal elske vår neste, uten å måtte like vedkommende, og hatet til kongen blir ikke lenger noe skille mellom henne og kristendommen.

En stor hær samles i Trondheimen, anført av av stormenn som Kalv og Tore Hund. Det kommer til et slag ved Stiklestad, og bondehæren seirer. Kong Olav er død. Dette skulle bli starten på en rekke undere som førte til at Olav Haraldsson fikk status som helgen. For Sigrid blir det annerledes enn hun hadde forestilt seg. Dette øyeblikket har hun ventet på i over ni år, men det gir ikke noen glede. Det hjelper jo ikke at kongen er død, hverken Olve eller sønnene kommer noensinne tilbake. Til slutt ikke bare aner hun, men føler lyset som er Guds kjærlighet, og hun kan endelig ta i mot den nye læren og samtidig se Kalv som han er uten å sammenligne ham med Olve. Også Kalv vender seg mot Gud i denne tiden, han har selv sett hvordan kongen døde og tegnene på Guds tilstedeværelse. Mot slutten av boken oppstår en solformørkelse som blir sett på som et varsel fra Gud idet Han viser sin harme over bøndene som drepte kong Olav som hadde kristnet landet. Dermed blir Stiklestad-slaget et minne som nevnes med med frykt.

I Jærtegn følger vi Sigrid i hennes utvikling mot en mer mode kvinne. Hun har en lang vei å gå. Foruten den tidløse søken etter lykke og kjærlighet, beskrivelser av hverdagslivets gleder og sorger, viser også Henriksen hvor vanskelig det må ha vært å godta en ny lære. Det er interessant å lese om denne brytningstiden, og særlig det at vi får et annet perspektiv enn hva sagaene og historien ellers har å by på. Som Berit sier er ikke Sigrid Toresdatter nevnt mer enn et par ganger av Snorre, de andre sagaene er tause, og det er spennende å tenke hvordan det kan ha artet seg for andre personer enn de som skildres i sagaene. Hedda nevner at Sølvhammeren bærer preg av amerikansk underholdningslitteratur i forhold til det norske middelalderskildringer gjør (for eksempel Sigrid Undset), noe jeg er enig i. Jærtegn viser derimot en forfatters utvikling mot et mer levende språk, og en større innlevelse i karakterene. Jeg synes å komme nærmere inn på Sigrid, som strever med sine tanker og grublerier, sine feil og og sitt hovmod. Nå er jeg spent på hvordan Sigrid takler den nye tiden, og siste bok er allerede påbegynt.

Jærtegn av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1962
Norsk, bokmål
252 sider
Innbundet, gave

tirsdag 19. juli 2016

Sølvhammeren av Vera Henriksen


Sølvhammeren er Vera Henriksens debutroman fra 1961, som jeg nå har samlest med Hedda. Også Berit kastet seg på lesingen, til tross for at hun hadde lest trilogien før. Dette er første bok i trilogien om Sigrid fra Bjarkøy. Andre boken, Jærtegn, kom ut året etter og den siste, Helgenkongen, i 1963. Sigrid er søsteren til Tore Hund, en av de mest betydningsfulle høvdingene i Hålogaland. Han hadde en gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke, og er omtalt fra ca. 1022-1030. Dette ble et noe langt innlegg så gjør deg klar for historietime!

Boken er delt inn i fem deler; Bjarkøy, Sigrid, Olve, Tore og Nesjar. Den starter med å beskrive femtenåringen Sigrid og broren Tore som mener at hun nå er klar til å gifte seg. Han har lovet henne til en eldre mann, Olve Grjotgardsson på Egge, en velstående gård og han er også venn av Ladejarlene. Etter at foreldrene døde har det vært harde år, og en ny konge var kommet til landet; Olav Tryggvason. Han hadde gitt bud om at folk skulle vende seg fra gudene sine og ta imot kristendommen, noe som skapte uro blant folk. Toressønnene, Tore Hund og Sigurd, hadde økt rikdommene etter faren, og Sigurd hadde "gjort et grunnrikt gifte med Sigrid Skjalgsdatter, søster av den mektige Erling Skjalgsson på Sola". Hild og mannen har styrt gården frem til Tore kunne overta, og de har også stått for oppdragelsen av Sigrid. Men Tore gir Sigrid medhold i det meste og hun blir både egenrådig og stolt.

Giftermålet ble avtalt, men når den kommende ektemannen seiler inn med to skip blir hun i tvil og løper sin vei. Olve løper etter, og jeg øyner at det kan bli et livlig ekteskap. Det blir i alle fall mange opp- og nedturer. På bryllupsnatten sier han frem strofer fra kvadet Skirnesmål, noe som mykner Sigrid og får henne til å gi seg hen til ham. "Da de seilte fra Bjarkøy tre dager senere, så hun seg nesten ikke tilbake."

I tidsrom strekker fortellingen seg fra året 1008 til slaget ved Nesjar i 1016. Vikingtiden regnes historisk sett fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men kvinnene hadde likevel en sterkere posisjon og større frihet enn det kvinner hadde andre steder i Europa på den tiden.

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?
- Marit Synnøve Vea, leder for Avaldsnesprosjektet (funnet HER)

Dette var interessant, fordi vikingkvinnene tradisjonelt sett har blitt fremstilt som husfruer hvor deres rolle har vært ansvar for hus og familie. Men som øverste ansvarlig for husholdet hadde hun mye makt, og symbolet på dette var overrekkelsen av nøkkelknippet. Mennene var ofte på reiser og da måtte hun også ta beslutninger som var mannens ansvarsområde. Kvinnene kunne også drive med andre ting, som å være prestinner og håndverkere, drive handel og være skalder.

Uansett; Sigrid kommer frem til Egge sammen med Olve, og hun får en angstfull forutfølelse som skal vise seg å stemme. For det første nekter Olves mor, Tora, å gi fra seg nøkkelknippet, og Sigrid oppdager at Olve har en frille. Det var ikke uvanlig at menn holdt seg med elskerinner, men Sigrid får en vondt tid når ektemannen tilbringer mye tid hos frillen og senere henter henne til gården. Da Sigrid føder en sønn innser Olve at det er kjærlighet han føler for Sigrid, og sender frillen bort. Sigrid får også utlevert nøkkelknippet av svigermoren som har sett hvilken to det er i henne. Selv om vekten av nøklene var tyngre enn hun hadde trodd, vokser hun inn i rollen som husfrue og overhode for husholdningen. Helt siden hun reiste fra Bjarkøy har hun hatt med seg en Torshammer av sølv som hun fikk av Hild. Den skulle gi beskyttelse og Sigrid har stor trøst av å ha den rundt halsen.

I ekteskapet lærer Olve og Sigrid mye om relasjoner, det å være åpen og meddelsom ovenfor hverandre, om følelser og egen og den andres styrke. Sigrid utvikler seg fra en egenrådig jente til en fornuftig og sikker kvinne, men det er mange kamper som skal kjempes underveis. Etterhvert begynner hun å kjenne en lykke; lykke over de tre barna, over å kjenne en fred i sinnet og over å ha en godt forhold til Olve.

Etterhvert som Olve viser henne verden skjønner hun at det er mange måter å leve på. For eksempel er det mye religion med i bildet ettersom dette var en brytningstid mellom norrøn og kristen tro. Samtidig som Olve er hovgode (en offerprest) og leder for blotene, begynner han og Sigrid å gå i kirken og Sigrid får undervisning av presten. Når Tore Hund kommer til Egge blir det meget snakk om tilstanden i riket. Jeg leste om Egge at det var et høvdingsete som inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging inngår som helt sentrale begreper. Denne makten ble utfordret rundt år 1000 gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette førte til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Når Olav Haraldsson (også kjent som Olav Digre og Olav den hellige) kommer til Trondheimen sverger bøndene troskap til ham som konge. Det er Einar Tambarskjelve, som også stod i opposisjon til kongen, som sendte bud om dette. Olav Haraldsson vil samle riket under en konge og innføre kristendommen. Svein jarl samlet en flåte og sammen med Tore Hund og Olve reiser de for å kjempe mot kongen. Det ble et slag ved Nesjar palmesøndag 1016, men kongens flåte var større og vant. I slaget seiret Olav Haraldsson og tok et viktig sted i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Etter dette ønsker Tore å sverge troskap til kongen, noe som fører til uvennskap mellom ham og Olve. Da han reiser gir Sigrid Torshammeren til Tore for at den skal verne ham. Han sier: "Glem aldri [...] at ættebåndet er sterkere enn alle andre bånd. Og jeg skal ikke glemme det, heller, om den dag kommer da sønnene dine trenger meg" (s. 246).

Henriksen har uttalt at hun ønsket å skrive om Olav Haraldsson fra et negativt perspektiv, og leitet etter den som hadde størst grunn til å hate ham. Wikipedia sier at "Sølvhammeren gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett." Og det stemmer, men jeg synes det er så flott at noen skriver historien til kvinnene som knapt ble nevnt i sagaene.


Gamle Moster kirke, en av de eldste kirkene i landet.

Kongesteinen, hvor Olav Tryggvason stod og talte til folket.

Statue av Tora Mosterstong 

Krossen på Vetahaugen

Det passet egentlig fint at jeg hadde en tur til Bømlo og Moster Amfi i forrige uke. I vikingtiden var sjøfart svært viktig, og vestlandet var i sentrum av landet. Bømlo lå midt i dette området, og tre av de store vikingkongene i norsk historie er knyttet til den tidligste misjonshistorien og til Moster; Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. 

Det mest artige med lesingen av Sølvhammeren er det historiske aspektet, det var virkelig interessant og jeg synes Vera Henriksen har klart å beskrive en troverdig bakteppe for de historiske begivenhetene som skjedde den gangen for så lenge siden. Jeg kommer derimot ikke utenom Sigrid Undset. Henriksen har uttalt at hun ikke leste Undsets middelalderromaner før etter at Sølvhammeren var ferdig skrevet. "Selv mener jeg at vi er svært forskjellige forfattere - blant annet fordi hun skriver om høymiddelalderen, en temmelig stabil periode, mens jeg særlig interesserer meg for menneskers reaksjoner i historiske brytningstider, da de blir stilt ovenfor motstridende krefter og oppfatninger." Sølvhammeren kan ikke sammenlignes med Sigrid Undset sine middelalderromaner sånn uten videre, eller om den skal det så vil jeg si at Undset har en mye større litterær tyngde. Språket i Sølvhammeren er enkelt, og som leser får man ikke ordentlig innblikk i karakterene slik som hos Undset. Det var noe jeg savnet da jeg leste denne boken, Undset ble for ever en av mine yndlingsforfattere da jeg leste bøkene om Kristin Lavransdatter, som forøvrig førte til at jeg leste hele hennes forfatterskap. Men for all del, det er virkelig interessant lesing og som sagt har det gitt meg en oppfriskning i landets historie. Nettopp derfor anbefaler jeg boken, og det skal bli spennende å lese videre om Sigrid sammen med Hedda

Vera Henriksen (født Vera-Margrethe Roscher Lund, 1927-2016) var en norsk forfatter som skrev mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes omhandler den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom. Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut. 

Sølvhammeren av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1961
Norsk, bokmål
254 sider
Innbundet, gave

søndag 17. juli 2016

Rosemary's Baby av Ira Levin


Ira Levin

Uhyggelig spenning


Rosemary Woodhouse and her struggling actor-husband, Guy, move into the Bramford, an old New York City apartment building with an ominous reputation and only elderly residents. Neighbours Roman and Minnie Castavet soon come nosing around to welcome them; despite Rosemary's reservations about their eccentricity and the weird noises that she keeps hearing, her husband starts spending time with them. Shortly after Guy lands a plum Broadway role, Rosemary becomes pregnant, and the Castavets start taking a special interest in her welfare.

As the sickened Rosemary becomes increasingly isolated, she begins to suspect that the Castavets' circle is not what it seems.


Slik står det å lese på baksiden av boken, og denne utgaven har en introduksjon hvor Chuck Palahniuk hevder at før Ira Levin var uhyggelige ting noe som skjedde andre steder enn hjemme. Noe som kunne være en trøst, men Levin introduserte med denne boken at man ikke kunne være trygg der heller. Dette ble et gjennombrudd som gjorde at boken ble en bestselger da den kom ut i 1967, og førte til en "horror boom" hvor grøssere oppnådde stor kommersiell suksess. Ifølge Palahniuk handler det også om politikk og religion, men selv om jeg hadde dette i tankene under lesingen, forsvant det litt for meg etterhvert som spenningen steg.

Natt til tirsdag satt jeg i sengen og leste ut boken, klokken var halv tre og sannelig på tide å sove. Jeg er ikke blant de lettskremte, og synes ikke noe i boken var av slik art at jeg ville avslutte lesingen. Der er ingen horrible beskrivelser av makabre ugjerninger eller skrekkelige hendelser, men det er hvordan spenningen bygges opp og avsluttes i et uhyggelig høydepunkt som er så intenst foruroligende. Det førte til at jeg sov dårlig og hadde uhyggelige drømmer.

Rosemary's Baby handler altså om det unge ekteparet Rosemary og Guy Woodhouse som flytter inn i en leilighet i the Bramford, et luksuriøst leilighets-bygg som man må stå årevis på venteliste for. Rosemary er henrykt, mens Guy er mer reservert til det hele. De får vite at The Bramford har et "unpleasant reputation", men de er jo moderne mennesker og slett ikke overtroiske. De ler det bort, men skulle nok hørt på advarslene. Kort tid etter at de har flyttet inn begynner det å skje merkelige ting, og selv om første del er noe treg med tanke på hva det dreier seg om bygges spenningskurven gradvis opp. 

Ekteparet Woodhouse ønsker seg tre barn, men ettersom karrieren til Guy ikke helt har tatt av ennå føler han seg ikke klar. Helt til plutselig en dag sier han til Rosemary at "let's have a baby"! Ikke lenge etter blir hun gravid. Svangerskapet går ikke så greit, hun har smerter, men legen sier det er helt normalt og ber henne hvile og slappe av. Naboene, the Castavets, har vært svært hjelpsomme og snille og viser stor interesse for det kommende barnet. Nesten for hjelpsomme og snille, begynner Rosemary å tenke. Det oppstår en distanse mellom Rosemary og Guy, og Rosemary klarer ikke å fri seg fra tanken på at noe er som det ikke burde. 

I del to er alt forøvrig "bright and lovely", men merkelige ting fortsetter å skje og Rosemary får en uhyggelig mistanke. Hun er blitt ganske isolert under svangerskapet fordi smertene har holdt henne innendørs, og hun har ikke mange å snakke med. Jeg aner at fæle ting skal skje, og det gjør det. Del tre omhandler fødselen og tiden etterpå, og Rosemary skjønner at hun er blitt ført bak lyset hele tiden.

Dette er en uhyggelig grøsser som jeg klart anbefaler å lese! Med tanke på at den er gammel, og at vi slett ikke lar oss skremme på samme måte i dag, er det virkelig fascinerende at boken klarer å få det til å gå kaldt nedover ryggen. Og hvordan det hele ender er spesielt godt utført, og kommer som en overraskelse. I 1968 ble den filmatisert og den har jeg nå bestilt og skal se i løpet av kommende uke.

Boken har jeg lest sammen med Ina.


Rosemary's Baby av Ira Levin
Corsair, 2011
Utgitt første gang: 1967
Engelsk
229 sider
Pocket, kjøpt

fredag 8. juli 2016

Bokryggpoesi #2

Denne uken har jeg ryddet på kontoret mitt. Det tok litt tid fordi jeg fant det vanskelig å ta innover meg at jeg er ferdig med studiene. Men nå er kontoret fritt for papirer, bøker, skrivesaker, notater, permer, you name it! Alt er sortert og lagt i bokser, bøker er plassert alfabetisk etter forfatter og jeg er strålende fornøyd. Dermed ble det enkelt å finne et fredagspoesi:


I skyggen av store trær
Hver sin verden
Innestengt
og bakom synger skogene

En ren og ryddig bokhylle.


lørdag 2. juli 2016

Perlehviskeren ~ Cathrine L. Wilhelmsen

Da jeg skrev en smakebit fra boken Perlehviskeren nevnte jeg at parateksten var nydelig, og at jeg var spent på om den videre lesingen stod i stil med omslag og illustrasjoner. Det gjorde den. Jeg lot meg absolutt rive med av eventyret. Eller fantasyhistorien, som den godt kan kalles. Dessverre har jeg ikke fått anledning til å lese boken for barna på jobb, ettersom ferien er rett rundt hjørnet. Og - fordi vi har lest serien om Sarin samt sett på Ninjago. Men jeg skal ta den med til høsten, for jeg tenker dette er en bok de eldste kan ha utbytte av. 6-9 år nevnes som alder hvor barn har "en forestillingsevne som gjør at de fryder seg over sjongleringene mellom alvor og humor, skrekk og glede samt virkelighet og fantasi. Perlehviskeren byr på dette og gir samtidig muligheten til å filosofere over et alvorlig tema."

Boken handler om Julius som skal feire jul hos mormor og morfar i deres store hus med smijernsport, ringeklokke og lønneallé. Som skapt for magiske stunder! Og det blir det denne gangen, for Julius er syv år og da det er tid for Den Store Overrekkelsen får han av besteforeldrene en glasskule med en by på innsiden. Tilbake i hverdagen opplever han at faren forteller noe han ikke forstår og han setter seg for å tegne slik han pleier for å sortere tankene sine. Det er da merkelige ting skjer; fargeblyantene virker ikke og da han kikker i glasskulen blir han "sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger".



Min rasjonelle tankegang tilsier at han maner frem denne eventyrverden fordi han er i et følelsesmessig kaos, men ettersom jeg liker godt fantasysjangeren er jeg mer enn villig til å være med på ferden. For nå havner Julius i en annen verden, inni glasskulen. Akkurat som han hadde drømt om! Vent litt...hva vet jeg om hva syvåringer drømmer om? Min datter på snart tjue fortalte meg hin dagen om da jeg for mange år siden snakket om hvorvidt vi kunne være sikker på om det vi opplevde var virkelighet. Tenk om vi bare drømte alt sammen! Eller tenk om vi var i en annens drøm! Hun hadde tenkt mye på det, og til og med vært redd for å sovne i frykt for aldri å våken igjen. En tanke jeg ikke hadde ofret i filosofiens øyemed.

Historien i Perlehviskeren følger et tradisjonelt mønster med hjem-borte-hjem hvor Julius drar på en reise for så å vende hjem igjen, samt at den inneholder det magiske tallet tre. Det er tre nøkler han må finne for å gjenvinne fargekreftene. Reisen innebærer at han erkjenner det faren har fortalt ham om at foreldrene skal skilles, og han kommer sterkere tilbake. Boken handler også om vennskap, og hvordan uhyggen i ord kan overvinnes ved et trygt og varmt forhold til noen man har tillit til.

Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det kunne oppleves å høre denne historien som barn. Vanskelig å si, men som voksen liker jeg språket godt. Min erfaring tilsier at bland annet Astrid Lindgren og Harry Potter fenger, her skjer det saker og ting fortløpende og språket utfordrer. Noe av språket i Perlehviskeren forutsetter en viss kunnskap, som det språklige bildet om at han var i midten av en stor kjærlighet på pinne (s. 25), og dermed bidrar til utvidet ordforråd. Likevel tenker jeg at handlingen hadde litt for lite fart og spenning, til og med for målgruppen. Men til syvende og sist satt jeg uansett igjen med følelsen av å ha lest en fin fortelling om Julius som bearbeider det han føler da han får vite at foreldrene skal skilles. Som nevnt er forfatterens intensjon å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser. Det kan den nok, men jeg tenker at da må historien snakkes aktivt om. Den kan også bidra til at andre som ikke står midt oppi en skilsmisse får informasjon og kunnskap om dette som kan være vanskelig å snakke om.

Selve boken er herlig å holde og bla i. Sidene er tykke og gir en fabelaktig følelse i hendene, og akvarellillustrasjonene av Petter Winther gir liv til handlingen og personene. Hvorvidt boken er sett fra barns (egne) perspektiv, eller et barneperspektiv (våre voksnes perspektiver på barn), vil være en interessant diskusjon. Det skal jeg ikke gå inn på her, fordi jeg tenker at bokens intensjon vil kunne bidra til å gi barn en opplevelse av uansett hva man føler så er det greit, men at det er viktig å snakke om.


Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Petter Winther
Kolofon forlag, 2015
Norsk, bokmål
158 sider
Innbundet, lesereksemplar