tirsdag 3. januar 2017

24 dager til jul ~ Eivind Herredsvela

I desember har vi på avdelingen i barnehagen hvor jeg arbeider lest 24 dager til jul av Eivind Herredsvela. Hver formiddag hadde vi adventsstund med tenning av lys og lesing av diktet Advent av Inger Hagerup. Julesanger og julefortellinger var også i fokus, og selvfølgelig å trekke adventskalenderen! Den bestod av pepperkakehjerter dekorert av barna, og barna fikk ett hver etterhvert som de ble trukket i løpet av måneden.

Historien i 24 dager til jul er fin og engasjerende, barna fulgte med og var opptatt av hva som skjedde med de to små musene Erlando og Magnuso. Sidene er nummerert fra 1-24, og boken kan derfor være glimrende for lesing i barnehage ettersom det er korte historier hver dag. Problemet var at desember er en travel måned i barnehagen, og ofte var det andre aktiviteter som fikk fokus - og dermed utgikk lesingen av boken og vi måtte lese ganske mange sider på én gang. Vi har konkludert med at det til neste jul ikke blir en slik adventslesing, men heller ha fokus på separate, frittstående fortellinger og andre aktiviteter relatert til julen.

Uansett, jeg er overbevist om at boken kan fungere hvis man organiserer det slik, og ettersom ulike juletradisjoner er flettet inn vil 24 dager til jul være fin som lesing også hjemme. På den måten kan barna bli introdusert til temaene og historiene være utgangspunkt for videre samtaler.

Forfatteren har laget en serie på youtube hvor han leser boken.

24 dager til jul av Eivind Herredsvela
Kolofon Forlag AS
Norsk, bokmål
24 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 1. januar 2017

To søstre ~ Åsne Seierstad










Mens krigen i Syria pågår har jeg lest om to unge jenters vei til det de anser som et bedre liv. To søstre som valgte å reise til Syria for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Den omtalte krigen startet med demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011, og Seierstad gir en grundig fremstilling av utviklingen av konflikten. Boken handler således om familien til de to jentene, om farens kamp for å få dem hjem, og stiller spørsmålet: hva fikk søstrene til å reise fra et land med høy levestandard og demokrati for å kjempe for jihad, hellig krig, et sted med motsatt fortegn?

Det er nå tre år siden søstrene på 16 og 19 år reiste. De er gift med fremmedkrigere, har fått barn og bor sannsynligvis i den IS-kontrollerte byen Raqqa. Av og til ringer de hjem. For tre år siden ble foreldrene bekymret da døtrene ikke kom hjem slik de pleide, og ble forferdet da de fikk meldingen om valget de tok.

Seierstad kaller boken litterær journalistikk, men enkelte mener denne formen for journalistikk har et tvetydig aspekt ved at virkelighetskontrakten mellom journalist og leser blir uklar. For meg går det greit så lenge tanker og følelser er basert på dybdeintervjuer, og som leser er det opplagt at en person ikke kan vite nøyaktig hva som foregår inni en annen persons hode. Søstrene selv har ikke bidratt til boken, men i etterordet har Seierstad skrevet om hvordan boken ble til, og påpeker at det er intervjuer med familien, venner, bekjente og lærere som har vært det viktigste kildegrunnlaget. Hun har så forsøkt å finne en rød tråd i det som inspirerte søstrene til å reise til Syria, og hun mener selv at boken er relevant for spørsmålet om hvorfor de reiste. Det synes jeg hun har klart på en god måte, og jeg kan sterkt anbefale å lese boken for å utvide kunnskapen om temaet radikalisering, og ikke minst for å få et innblikk i en nokså ukjent verden. Selv om hovedtrekkene er kjente, både i denne historien og når det gjelder hellig krig, vil jeg si boken er et særlig nyttig bidrag til forståelse. Foreldrene til de to søstrene er ikke alene, og familier med barn som har reist til Syria har startet et internasjonalt nettverk som heter Mothers for Life.

Når det gjelder radikalisering er det en "prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål." Dette kan skje innenfor alle typer totalitære livssyn og politiske ideologier, og feltet er svært komplekst. Blant annet deltar mange i voldsekstremistiske grupper ut fra sosiale grunner og behov, og ikke på grunn av ideologisk overbevisning. Altså finnes det både personer som aktivt oppsøker ekstreme grupper, og personer som blir manipulert inn.

Det snakkes om radikalisering og hvor forferdelig dette er, men ellers lite om mekanismene bak. For eksempel blir fag som historie og religion nedprioritert i skolen, noe som er urovekkende med tanke på hvilket stort fokus det er på inkludering i samfunnet. For å inkludere og å bli inkludert er det nødvendig med kunnskap, og for å kunne hjelpe er det nødvendig å forstå de psykologiske mekanismene bak radikasliseringsprosesser, men forhåpentligvis også for å unngå at slike prosesser trer i kraft. Slik jeg ser det bidrar To søstre til en større forståelse og bredere innblikk.

Omslaget gir assosiasjoner til nikab og teksten er del av den islamske trosbekjennelsen: Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammad er Hans Profet. Trosbekjennelsen står skrevet på mange muslimske lands flagg, og IS bruker det på sitt. I skrivende stund pågår en skjør våpenhvile:

For de minste er det den lille verden som betyr noe. De første leveårene kan bli gode i et hus i kalifatet om de får omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Barn kan føle seg trygge selv under ekstreme forhold dersom rutiner blir opprettholdt; dersom de voksne ikke blir satt ut av spill.
Samtidig er barnehjernen sårbar. Dramatiske hendelser og frykt vil lagres i hjernen som fragmenterte bilder, skremmende biter, som kommer tilbake som mareritt og traumer. Erfaringene påvirker den delen av hjernen der tanker og trossystemer formes, der den menneskelige forstand skal bygges.
s. 471

To søstre av Åsne Seierstad
Kagge Forlag A/S, 2016
Norsk, bokmål
491 sider
Innbundet, kjøpt

lørdag 10. desember 2016

Kvinners spor i skrift ~ Elisabeth Aasen

Elisabeth Aasens Kvinners spor i skrift er et supplement til norsk litteraturhistorie. Et glimrende sådan! Om bakgrunnen for nødvendigheten av et slikt supplement har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, for det handler om de glemte forfatterne. I bøkene om litteraturhistorie var kvinner så og si fullstendig fraværende, og hvorvidt det forholder seg slik i dagens bøker om litteraturhistorie skal jeg ikke dvele ved, men nøye meg med å henvise til en masteroppgave fra 2010, som retter fokus på hvorvidt kvinner er representert i skolens litterære kanon, og hvordan. Den konkluderer med at lærebøkene fremdeles er preget av et skjevt forhold mellom mannlige og kvinnelige forfattere: "Utvalget av kvinnelige forfattere virker tilfeldig, og kan gi et uheldig inntrykk av at de kvinnelige forfatterskapene er av mindre betydning." Uansett, Kvinners spor i skrift er som nevnt et utmerket bidrag til å belyse kvinnelige skribenter. Og jeg er svært takknemlig for at Aasen har børstet støv av dem, for boken er vel verdt å lese selv om den ble utgitt for så mange år siden - historien er den samme uansett. Boken ble jeg ferdig med 22. november og jeg leste sammen med Hedda, da vi etter å ha lest Ragnhild Jølsen undret oss over hvor mange andre kvinnelige forfattere som faktisk har skrevet seg inn i historien.

Aasen loser leseren gjennom århundrene, og gir en oversiktlig fremstilling av samfunnsendringer og veien mot aksept for skrivende kvinner. Dette henger uunngåelig sammen med kvinnesaken, kampen for like rettigheter, og er utrolig interessant. Boken er delt inn med følgende perioder:

  • Middelalderen 
  • 1600-tallet 
  • 1700-tallet 
  • Overgangstid ca. 1790-1814 
  • 1814-1850 
  • 1850-1900 
  • 1900 
  • Etter 1945 

Jeg liker oppbygningen fordi den går inn på samtidige samfunnsstrukturer og hvordan kvinners stemme sakte men sikkert bidro til å endre rådende syn. Ved å skissere opp de ulike litterære periodene og samfunnsepokene og samtidig gi et innblikk i skribentenes liv og forfatterskap får jeg som leser ny kunnskap, og repetisjon, om kjente tema. Bakerst i boken er det en generell bibliografi over forfattere i de ulike periodene som er nyttig.


Kvinner var tradisjonsbærere helt tilbake til det første vi kjenner til av litteratur, og vi kan regne med at det finnes spor etter dem i norrøne skrifter. Både som sterke og kløktige i diktene, men også som videreformidlere av fortellinger i det virkelige liv. I brytningstiden mellom gammel og ny tro ble kristendommen en forlengelse av norrøn tro, og middelaldernes kvinner som vi kjenner til holdt enten til i kloster eller i adelskretser. Aasen nevner Hildegard von Bingen (1098-1179) som etterlot seg både religiøse og medisinske skrifter, Marie de France (levde på 1100-tallet) som den første kvinnelige poet i Frankrike. Også den første kvinnelige profesjonelle forfatteren var fransk; Christine de Pisan (1363 - ca. 1430). Kvinnesynet i middelalderen var preget av motsetninger; klosterlivets fromme kvinne og den onde heksen, men litteraturen fra denne tiden viser likevel at kvinner var aktive og handlekraftige. Tradisjonelt ble litteratur ofte tradert av kvinner, men da skriftspråket ble innført var det menn som hadde kunnskapen på bakgrunn av skolering. Kvinner kunne dog studere i klostrene og medvirke til skriftlig overlevering. Mange skrivende kvinner skulle komme fra en gruppe som fikk en viktig rolle etter reformasjonen på 1500-tallet; prestekonene. De var nærmest en institusjon - "mor" for hele bygden, og stod for sosialt og kulturelt liv, og hadde mye å administrere.

Det er gledelig at Elisabeth Aasen ble tildelt den gjeveste prisen i årets Brageprisutdeling; nemlig hedersprisen. Juryen begrunnet valget blant annet med at hun har arbeidet målbevisst med sitt prosjekt: å finne kvinnene litteraturhistorien glemte - "historien måtte skrives om. Kvinnene måtte skrives inn". For meg har det vært svært spennende å lese om disse kvinnene, og jeg kan absolutt anbefale alle å skaffe seg boken. Den fungerer som et oppslagsverk, samtidig som den gir en rik kilde til historien om kvinnelige forfattere. Det å lese om kvinner som fant måter å uttrykke seg på selv om de juridisk sett var umyndige har vært lærerikt og tankevekkende. Spesielt med tanke på at da jeg vokste opp var det det Amalie Skram, Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel vi hørte om bortsett fra de mannlige forfatterne. Elisabeth Aasen har gjort en utmerket jobb som folkeopplyser og påvist at det fantes mange kvinnelige skribenter.

Jeg vil nevne at selv om 1700-tallet var opplysningstid, rådet likevel en dobbeltmoral: det var akseptert at kvinner kunne være lærde, men samtidig kom kvinnefiendtlige skribenter med mer systematiske nedvurderinger. Disse tankene gjenspeilte idéer som preget kvinnesynet, og Rousseau formulerte tankene om oppdragelse i sitt hovedverk Emile - eller om oppdragelse (1762), som fikk mye å si for senere pedagogikk. Her argumenterer han for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet, men poengterer at det gjelder gutter. Kvinnen må ha en annen opplæring for å gjøre mannen til lags. Aasen snakker om en ideologi som "lå i luften", og som Rousseau omgjorde til skrift.

Det er viktig å ha denne ideologien klårt føre seg fordi den har prega samfunnets holdning til kvinnene heilt til våre dagar. Kvinnene på 1800-tallet fekk nok ei oppseding i samsvar med dei pedagogiske idéane til Rousseau [...].
s. 39

1800-tallet kom med mange endringer, men fremdeles var opplæringen preget av det Rousseauiske synet. Camilla Collett (1813-1895) og Vilhelmine Ullmann (1816-1915) representerte en ny kategori kvinnelige skribenter fordi de arbeidet som forfattere og skrev med tanke på offentliggjøring, men i begynnelsen av århundret var det kun et fåtall som skrev direkte for et offentlig publikum, og da helst anonymt. Tidligere hadde det helst dreiet seg om memoarer og brev tiltenkt familie og venner.

Hvor mange kvindelige Evner er visnet hen, fordi de ingen Udviklingsbetingelser fandt, vil aldrig noget Menneske faa vide.
Ragna Nielsen, Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904

Siste halvdel av 1800-tallet betegnes som gullalderen i norsk litteratur, og de berømte "fire store" har vi alle kjennskap til. Men også Camilla Collett, som forfatter av vår første realistiske roman, og Amalie Skram, som vår fremste representant for naturalismen, har fått plass i dette selskapet. Amtmandens Døtre (1854-55) betraktes som landets første samfunnskritiske roman, og markerte at litteraturen også tilhørte kvinnene. Aasen nevner flere andre, og med ett fellestrekk: brudd med den stilltiende kvinnerollen. 1880-årene var dramatiske og innholdsrike, både i norsk historie og litteratur. Støtet til diskusjon om kvinnens stilling i ekteskapet, hennes økonomiske umyndiggjøring, kom med Et Dukkehjem i 1879. "Hanskedebatten" førte til at mange kvinner kastet seg ut i offentlig debatt, og det gikk mot en ny forfattertradisjon og en ny kvinnetype. 1890-årenene er kjent for å markere en nyromantisk strømning, i opposisjon til positivismen og samfunnsdiktingen. Kvinnene skrev likevel fremdeles hverdagshistorier og holdt seg til realismen. Aasta Hansteen, blant andre, var flittig som essayist og debattant, men hverken hun eller Camilla Collett var med i den organiserte kvinnebevegelsen. De ble sett på som pionerer, de banet veien for skrivende kvinner, og viste at ordet var til for å bli brukt på flere plan. Alvilde Prydz (1846-1922) skrev romaner og noveller om kvinners liv i og utenfor ekteskapet, og hun hadde en visjon: et ekteskap mellom to selvstendige mennesker. Av samme generasjon har vi Helene Dickmar (1851-1929), som med debutromanen Ud i Livet (1890) kom med hard kritikk mot "støpegodsoppdragelsen" som Collett kalte det.

Jeg maa sige, vore mødre sender sine døtre vel forberedte ud i livet - egteskabet vil jeg sige - det kommer jo ud paa et... - min mening er [...] det er - at det igrunden ikke er bedre end et bedrageri, som man øver mod os - ja, jeg kalder det simpelthen et bedrageri.
Hele Dickmar, Ud i Livet, 1890

Flere tok til orde og penn mot 1800-tallets kvinneundertrykkelse og for et fritt liv uten samfunnets fordømmelse. Dette århundret skulle vise seg å være en rik kvinnelitterær periode, og selv om alt som skrevet nok ikke av like stor litterær verdi beskrives kvinners liv. Det nye hundreåret kom med optimisme og tro på fremskrittet. Kvinnene engasjerte seg i fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, men først i 1913 ble det lovfestet allmenn stemmerett. "Fri kjærlighet" kunne være en grei løsning for menn, men katastrofe for kvinnene.

Vi snakker saa mange store ord, og nogle af os tror, vi mener dem, om fri kjærlighed og frihed og frihed, men naar saa følgerne kommer, - saa er det jo skam alligevel, - såå tør vi ikke bære den, saa føler vi skammen helt, helt ind i hjerteroden, - og saa ligger de der, alle de blanke, tomme ord.
Nini Roll Anker, I blinde, 1898

Den store økningen i tallet på kvinnelige forfattere mot slutten av 1800-tallet tyder på at de hadde funnet en passende form. Memoarene tidligere på 1800-tallet var til dels kultur- og sosialhistorie, men denne genren ser det ut til at fiksjonen tok over. Etter hvert som det ble mer vanlig - og legitimt - å være skjønnlitterær forfatter, kunne fortellinger og romaner, ikke minst historiske romaner, erstatte memoarene. Det samme stoffet kunne brukes, samtidig som den rent skjønnlitterære formen tillot konflikter og "avsløringer". I de første ti-årene dukket det opp flere nye navn, men innholdet var ikke alltid særlig nytt. Og mange nøyde seg med en bok, muligens fordi de hadde fått frem det de ville si.

1907 er tradisjonelt et skille i norsk litteratur med flere store debutanter: Sigrid Undset, Olav Duun, Johan Falkberget og Herman Wildenvey. Realismen ble igjen fremtredende, og perioden ble kalt ny-realismen. Men realisme hadde de kvinnelige forfatterne, og noen menn, skrevet i de ny-romantiske 1890-årene, og det fortsatte de med. Typisk er det at Sigrid Undset kalte Dikken Zwilgmeyer for sin "lærerinde". Men en uvanlig kvinne skilte seg ut i de første årene av det nye hundreåret; Ragnhild Jølsen. Hun er en av de kvinnelige forfatterne som har flest elementer av ny-romantikken. Ut fra fire forfattere, Ragnhild Jølsen, Regine Normann, Nini Roll Anker og Sigrid Undset konkluderer Helene Lassen i en artikkel at "man kunde si at der fra nu av ikke er noget som heter "damebøker"" (1914). Også Hulda Garborg og Barbra Ring markerte seg, og alle disse hadde en solid plass på det norske bokmarkedet frem til andre verdenskrig.

Selv om korsett ble umoderne, "reformdrakten" lansert, og etter andre verdenskrig var ikke den "kvinnelige" kvinnen på moten - så viser de kvinnelige forfatterne at frihet i kjærlighet ikke gjør livet enklere. Mange skrev kritiske skildringer om kvinneliv på landsbygden, det er ikke noe bonderomantikk. Sterke var kvinnene, men utnyttet ble de. Magnhild Haalke (1885-1984) skrev om sterke kvinner som holdt liv i gårdene og en i en romanserie forteller hun om Gry som på et tidspunkt utbryter: "[...] slaveriet det er ikke avskaffet i verden".

I litteraturhistorien snakkes det som nevnt om de "fire store" også når det gjelder kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel (1880-1974). De var opptatt av kvinners liv og skjebne, som mange andre. Det som gjorde at de skilte seg ut var at de maktet å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære normer, og verkene deres har fått plass i den litterære kanon, den "godkjente" norske litteraturhistorien. Cora Sandel plasserer seg i mellomkrigstidens diskusjon om frihet og abort, og peker fremover mot 1970-årenes kvinnekamp ved å fokusere på tidløse kvinneproblemer.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne "vår egen tid", og de kvinnelige forfatterne har fått sin plass i nyere litteraturhistorie. Av den grunn har ikke Aasen gått nærmere inn på deres forfatterskap i Kvinners spor i skrift. Med den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene kom det en økende interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og førte til en ny-lesing av de eldre. Ideene fra feministklassikere som franske Simone de Beauvoir (1908-1986): Det annet kjønn (1949), og amerikanske Betty Friedan (f. 1921): Myten om kvinnen (1963), var grunnlaget.

Litteraturhistorie, kvinner, Kvinners spor i skrift

Aasen ser på sitt prosjekt som et demokratiserings-arbeid heller enn feministisk arbeid, fordi det løfter frem stemmer som ville blitt glemt. Hun nevner Camilla Colletts oppfordring: For å forstå kvinnene må du ikke gå til historiebøkene, for der er ikke kvinnenes stemmer. Du må gå til romanene.

Elisabeth Kjørsvik Aasen (født 24. august 1935) er en norsk lektor, faglitterær forfatter, oversetter og statsstipendiat. Hun har skrevet innsiktsfulle biografier om historiske kvinner, særlig kvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap. I 2006 fikk hun Sverre Steen-prisen, og om Kvinners spor i skrift sies det i begrunnelsen at det er "en omfattende litteraturhistorisk gjennomgang av totaliteten av litterære tekster skrevet av norske kvinner." Hun har også mottatt andre priser, se her. 
Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen
Det Norske Samlaget, 1986
Norsk, nynorsk
232 sider
Heftet, kjøpt

lørdag 3. desember 2016

Høstoppdatering og vinterlesing


Høstens lesing, som jeg skrev om i september, ble som forventet selv om det går en smule tregt fremover. Cat's Eye opplevde jeg å være noe ulik enn andre leste bøker av Margaret Atwood, men avgjort som et pluss. Stephen Kings serie om det mørke tårnet fortsetter, og ikke bare leste jeg bok #2, men også bok #3. Serien leser jeg sammen med Ina, og denne uken startet vi på den fjerde boken. Så langt ser det slik ut:

  1. Revolvermannen
  2. De utvalgte
  3. Ødemarken
Dermed gjenstår fremdeles siste boken i Löwensköld-trilogien, som ennå ikke er avsluttet. Riktig nok er det ikke mange sidene det er snakk om, og planen er å bli ferdig i løpet av helgen. Og neida! Årsaken til den langsomme lesingen skyldes ikke at historien er langdryg eller kjedelig, det er en bok jeg ser frem til å lese videre i. Skjønt, 'å lese videre i' er en tilstand som sjeldent innfinner seg. Jens Bjørneboes bok om Ragnhild Jølsen, Drømmen og hjulet, var utrolig fascinerende! En roman om hvordan livet til denne pioneren kunne ha artet seg. Det er vel verdt å utforske forfatterskapet hennes, det anbefales virkelig.

Jeg må si at det var nyttig med en oppdatering nå, for jeg hadde en følelse av at leste bøker denne høsten var svært få, men nå kan jeg være fornøyd med innsatsen. Enda en bok er lest, men ikke skrevet om ennå; Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Noen innledende ord har jeg likevel skrevet i et innlegg om glemte kvinnelige forfattere (her).

   

Romanserien om Det mørke tårn kommer til å ta sin tid, men vil pågå uten store pauser til siste boken er lest. Særdeles spennende serie! I løpet av vinteren skal Hedda og jeg lese Sigrid Undset, og det er bøkene om Olav Audunssøn som står først på listen. Disse leste jeg for mange år siden (hjelpemeg det må være tjue etterhvert) så det skal bli et interessant gjensyn.

Kjøpt/mottatt:
Skjønnlitteratur:

Sakprosa:
Rekkefølgen er ikke bestemt, ei heller om de i det hele tatt blir lest nå i vinter. Det blir mer eller mindre tilfeldig, kjenner jeg meg selv rett. Og dessuten dukker det jo alltid opp bøker i mellomtiden. Jeg kunne tenke meg å lese nyere litteratur også, og da vil Seierstad være en utmerket kandidat. Også Edvard Hoem i grunnen, for Rose-Marie snakket så varmt om bøkene hans på tvangslesekafé forrige måned, og jeg har en av bøkene hans i bokhyllen. Og så var det Knausgaard da. I oktober så jeg Riksteaterets Min kamp som fristet til lesing av bøkene, og jeg tiltales av det å skulle formulere det ubeskrivelige, noe jeg har inntrykk av at Knausgaard har gjort et forsøk på.

Da gjenstår det å ønske alle en herlig desember med mye god lesning!

søndag 13. november 2016

Det mørke tårn III: Ødemarken ~ Stephen King

Så var tredje bok i fantasyserien Det mørke tårn ferdiglest, og for en bok! Det kan jeg si med én gang: dette var neglebitende spenning, boken var rett og slett vanskelig å legge boken!

Ødemarken er delt i to bøker med kapitler i titler og nummererte underkapitler, noe som for meg forsterker det magiske i sjangeren. Vi følger Revolvermannen, eller Roland som er hans egentlige navn, videre i letingen etter Det mørke tårn. I forrige bok, De utvalgte, oppdaget Roland tre dører på en strand. Disse førte til vår verden og Roland besøkte New York for å hente to av de tre som skulle hjelpe ham å finne tårnet. For første gang på utallige år er han ikke lenger alene på sin vandring. Cuthbert, Alain, Jamie og Thomas, hans gamle følgesvenner, erstattes av Eddie og Susannah. Susannah er en tredje kvinne, forent av Detta Walker og Odetta Holmes. Hun er en sterkere og har en mer balansert personlighet enn de to andre selvene, og hun gjengjelder Eddies kjærlighet.

Roland har trent Eddie og Susannah til habile revolvermenn, og vi følger dem på vandring gjennom skogen hvor de finner en av Stålene, linjer som binder verden sammen, og følger den fordi de antar den vil føre dem til Det mørke tårnet som skal befinne seg i midten av Strålene. I denne verden holder alt på holder å dø eller gå i oppløsning. Spørsmålene er mange, svarene få eller ingen. Vil det hjelpe å finne tårnet, og vil det i så fall være tidsnok? Tidsnok til hva? Til å redde verden?

Vi blir bedre kjent med Jake, som er den tredje følgesvennen til Roland og derfor klarer å kommer seg til den verden hvor Revolvermennene befinner seg. Sammen drar de videre, og får enda en følgesvenn; dovenhunden Utt. Roland forklarer at de er en Ka-tet - en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik.

Gåter og ordspill går igjen i hele boken, og passer godt med det som har hendt med verden der. Antydninger som Den gamle krigen, Den store brannen, Syndfloden og Den store forgiftning er begreper som brukes. Er det en atomkrig? Roland vet ikke fordi de gamle nedtegnelsene er tapt, og de få historiene som er tilbake, er usammenhengenede og morstridende.

Langs strålen ligger byen Lud, som viser seg å være en øde ruinby, men det lever mennesker der. Både i og under byen, som er en labyrint av gater, søppel, døde trær, bilvrak og knuste gjenstander. Etter dramatiske hendelser møtes Roland og følgesvennene ved en togstasjon hvor de må komme seg ut av byen ved hjelp av toget Blaine. Toget er en intelligent og sofistikert datamaskin, med sansen for...ja, nettopp: gåter. Kas hjul dreier, og verden går videre. Sivilisasjoner oppstår, og sivilisasjoner går under. På vei mot Blaines endestasjon farer de gjennom den virkelige ødemarken, et forbrent og ødelagt landskap, forårsaket av en forferdelig hendelse. Den brente og ulmende jorden, de muterte og misdannede vesene...det var ingen atomkrig, det var noe mye verre. Og det var ikke over ennå.

Boken avsluttes på dramatisk vis, med en skikkelig cliffhanger. Det er virkelig fascinerende lesing, Stephen King har skapt et fantastisk univers! Og selv om det fremdeles er mye uavklart for meg, begynner jeg så smått å få en bedre forståelse for denne verden som Roland har viet livet sitt for å gjøre noe med. Redde den kanskje? I alle fall ligge svaret i Det mørke tårn. Slik jeg har forstått det, har King det med å avsløre litt etter litt. Det store bildet blir klarere etterhvert og da kan små detaljer underveis ha stor betydning. Reisen fortsetter Serien leser jeg sammen med Ina, som leser på engelsk. Hun har skrevet om denne boken her.

Ødemarken av Stephen King
Originaltittel: The Waste Lands (1991, 2003)
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn & Lisa Vesterås
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2007
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

fredag 28. oktober 2016

Å verte gløymd kan hende dei beste...

Mot slutten av denne uken begynte jeg å lese Kvinners spor i skrift (1986) av Elisabeth Aasen. Boken kjøpte jeg i 1997 og selv om jeg har bladd i den opptil flere ganger er den langt fra lest fra perm til perm. Så da Hedda og jeg var ferdig med Bjørneboes Ragnhild Jølsen falt det naturlig å lese om andre glemte kvinner. Og det er mange av dem, så dette kommer til å bli spennende!


Aasen forteller at det i 1976 ble satt i gang en kampanje i forbindelse med Stortingsvalget året etter, "Kvinnepolitisk aksjon" ble den kalt. En av arbeidsgruppene som skulle se på ulike sider av det norske samfunnet, arbeidet med litteratur. I kvinnebevegelsen på den tiden var en av de sentrale tankene at litteraturen blant annet avspeiler livet i forskjellige historiske faser - og hva er vår historiske bakgrunn? Hvordan er vår skjulte tradisjon? Når svært får kvinner var nevnt i bøkene om kultur, -kunst og litteraturhistorie stilte man seg spørsmål om hvorvidt kvinner hadde drevet skapende virksomhet eller om det kun var menns historie som var formidlet. De fleste hadde med Camilla Collett og Amalie Skram, men that's it. Av den grunn så man nødvendigheten av å supplere historien. Aasen arbeidet først med å vise at norsk litteratur faktisk har hatt skrivende kvinner, og utga bøkene "Vår bestemmelse er å giftes": En samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet (1978) og Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660-1880 (1983).

Noe som er interessant er at vi liker å tenke at kultur - og litteraturhistorien er en tydelig og ubrutt tradisjon. Men den gang ei. For eksempel ble Aristoteles gjenoppdaget på slutten av middelalderen, og Edda-diktene dukket opp igjen midt på 1600-tallet. På 1800-tallets pågikk en kamp om frihet og likestilling, det var tanken på at klasseskille ikke er en naturlov som lå til grunn. På mange måter var kjønnsforskjellene en parallell til klasseskillet.

1970-årenes kvinneforskningen fant ifølge Aasen skjulte tradisjoner innenfor flere felt, ikke minst litteraturen. Der vi trodde at kvinners situasjon og manglende selvstendighet alltid har vært som på Camilla Colletts tid, viser det seg at dette ikke stemmer.

Det kan hende dei beste at verka deira vert gløymde i hundreår, som tankane til Aristoteles og Edda-diktinga, no er dei noko sjølvsagt. Ein dag gjeld dette dei gløymde kvinnene óg.
s. 16

søndag 16. oktober 2016

Drømmen og hjulet ~ Jens Bjørneboe

Drømmen og hjulet kjøpte jeg i 2014 etter å ha lest tre av bøkene til Ragnhild Jølsen (1875-1908); Rikka GanFernanda Mona og Hollases krønike. Fremdeles gjenstår Ve's mor, Brukshistorier, artikler og etterlatte arbeider som noveller og fortellinger. Men - nå er det boken som Jens Bjørneboe fikk utgitt i 1964 som er i fokus. En besynderlig bok på mange måter, en bok jeg er svært glad for å ha lest. Ifølge Arnhild Skre som har skrevet en biografi om Jølsen (La meg bli som leoparden) var forfatteren myteomspunnet allerede da hun levde. Da hun døde bare 32 år gammel ble det ikke mindre mystikk rundt hennes person. Drømmen og hjulet er en historisk dokumentar ettersom den tar for seg omveltningene på den tiden, men mest av alt en biografisk roman om Ragnhild Jølsen. Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Dette er spørsmål jeg stilte meg underveis i lesingen av Jølsens romaner, og som jeg håpet å få nærmere svar på i Drømmen og hjulet.

Jeg liker godt den kronologiske oppbygningen som jeg synes fungerer bra når det gjelder biografier. Året er 1848 og godseieren på Ekeberg, Peder Jølsen, funderer over omveltningene som ryster Europa. Et Europa som var blitt en smeltedigel hvor "religion, lov og rett, seder og skikker, livsanskuelser og samfunnsformer" ble smeltet om. For en tid å leve i! Verdens forfall! Sønnen, Holm, er av en helt annen oppfatning. Han har god forstand på tidens utvikling og verker etter å sette ideer og planer for fremtiden ut i live. Kløften mellom gammelt og nytt er også kløften mellom far og sønn. I denne brytningstiden grunnla Holm Jølsen fyrstikkfabrikken i 1866. Det handlet om å være i takt med samtiden, å tenke fremover og like raskt som den nye tiden utviklet seg.

Holm Jølsen og hans hustru, Pauline, fikk åtte barn hvorav fire levde opp. Det niende barnet fikk navnet Ragnhild Theodora. På grunn av aldersforskjellen til nest yngste søster vokste Ragnhild opp nærmest som enebarn, og hun utforsket verden på egen hånd. Skolegang og undervisning brydde hun seg ikke om, men var flittig til å lese og skrive, for eksempel skrev hun brev til kattene og usynlige vesener på gården. Det var moren som åpnet en verden av sagn og eventyr, og faren fortalte historier om slekten og dalens historie. Skogen ble stedet hun vandret mye i, og hvor hun møtte den Store Onde Ånd; ond, deilig og lodden. Kirken likte hun ikke, men hun ble likevel dratt mellom tanken på den Store Onde Ånd og kristendommen. Hun så at kirken mente at kvinner ikke skulle ha kjødets lyst, dette ble tanker som fulgte henne gjennom hele livet og hun bestemte seg tidlig for å skrive bøker "om kvinner som selv bestemmer hva de vil gjøre og tenke og si." Langt inne i Ekebergskogene møtte hun Vilde Vaa, djevelen. Han var jeger og kom fra langt inne i skogen, deilig men ikke så lodden. Vilde Vaa skulle også følge henne gjennom årene.

Fyrstikkfabrikken brant ned flere ganger og Holm Jølsen bygget den opp igjen. Men tredje gangen gikk han konkurs og familien måtte flytte til Christiania, da var Ragnhild fjorten år. I byen møtte hun en mann som hun ble svært tiltrukket av og som hun begjærte. Hun vil bli som ham; fri og likeglad som en jeger i skogen. En stormende forelskelse oppstod, det var som en "glødende stålstreng" gikk gjennom henne når hun så ham. Hun kalte ham Esau: "Han var et dyr og en gud, han var Pan. Han var som å drikke vin." De tilbrakte mye tid sammen, men elskov opplevde hun kun én gang med ham. Hun kastet seg ut i alle selskap, høyrøstet og leende. Om streikene og fremveksten av arbeiderbevegelser, om fremskritt som ville forandre fremtiden, nektet hun å høre på. Hun fastholdt å leve her og nå, i nuet. Restaurantbesøk, sigarer, vin og likør ble en del av hverdagen. Men en dag tok det slutt ettersom han mente de ikke kunne fortsette slik. Han ga henne en aftenbønn, noe hun skulle leve etter: Herre Gud, la meg bli sterk og usårbar som leoparden!

Ikke lenge etter kunne familien Jølsen flytte tilbake til Ekeberg etter at forholdet til banken ble bedre. Da var hun enogtyve, og gledet seg til å komme hjem. Hun begynte å gå i skogen igjen, skrev ned sagn og fortellinger som foreldrene kjente fra gården og fra bygden. Savnet etter Esau var stort, men det var noe hun måtte leve med. Arbeidet med skrivingen ble mer regelmessig og resulterte i lengre noveller og fortellinger. Hun begynte også å skrive på en roman. Skrivingen var planmessig, nøyaktig og presist. Selv om hun ikke ble lykkelig av det, ble hun sterk. Det hun hadde opplevd i byen var fremdeles som et brannsår, men hun hadde kontroll og drømte ikke lenger om ham på dagtid. Likesom med det hun skrev klarte hun å holde drømmer og fantasier på avstand. Da moren ble syk og lå på dødsleiet så Ragnhild at hun ble rolig og fredfull med morfin. Hun tenker at noen ganger trenger vi glemsel og bedøvelse, "når livet er slik at bare flukt kan få oss til å leve videre". All hennes livskraft og glede er borte, men morfinen tillot moren å flykte fra verden. Og hvorfor skulle man ikke kunne flykte? Hvis det ga trøst...

Ragnhild skrev videre på boken som handler om en ung kvinne, Paula, som gifter seg med en eldre mann. Stemningen i boken er tung og alvorlig, mye på grunn av Paulas morfinmisbruk. Ragnhild har førstehånds erfaring med det hun skriver om. "Hvorfor stikker mor seg med den nålen i armen?", "Fordi det gjør godt." Slik slutter boken som Ragnhild kalte Ve's mor. Da moren døde ble Ekeberg solgt, et hardt slag for dem som var igjen. Familien flyttet tvers over dalen, til Solbakken. Samme år (1903) ble boken publisert. Selv om Ragnhild ikke brydde seg om kritikkene, reagerte hun på at flere kritikere mente at boken var mannfolkaktig, dyrisk lodden og umulig kunne være skrevet av en kvinne. Dermed bestemmer hun seg for at neste bok sannelig ikke skal bli mindre lodden og mannfolkaktig! Slik hun så det hadde hun brutt konvensjonenes lover for hva som var passende, og arbeidet med boken gjorde henne kamplysten og sterk. I lange tider trengte hun ikke valmuen eller annet for drøm og glemsel mens hun skrev på Rikka Gan.

Det er spennende å lese om alle bøkene hun hadde planer om, og hvordan det kan ha fortonet seg for henne: som om bevisstheten delte seg i flere rom. Et hovedrom hvor alt som hadde å gjøre med Rikka Gan befant seg, en varm og lys festsal hvor Det Store Bluss holdt til, et rom for Fernanda Mona, og ett for Hollas. Et værelse var for Den Røde Høst, stillheten og slutten. Av og til var personene påtrengende, og noen ganger forstyrret de henne i arbeidet. Men som oftest opplevde hun dem som godt selskap. Det var Den Røde Høst som måtte være den viktigste boken, men de andre måtte skrives først. Etter å ha opplevd nøden i bygden, besluttet hun at Den Røde Høst skulle være en samtidsroman. Da Rikka Gan ble utgitt var det ingen som mente at den var lodden eller skrevet av en mann - hun var blitt godtatt som den hun var. Derimot synes hun selv Fernanda Mona manglet noe, den var for lite lodden. Neste bok, Hollases Krønike ble dermed av et annet slag; mørkere, tyngre, men muligens mer levende. Og hun opplevde at at språket ble annerledes; måten å bruke språket på forandret seg, hun oppdaget nye måter å uttrykke seg på. Boken om den store, svarte skog vi lever i - og som vi har både omkring oss og inne i oss.

Det er også interessante tanker Ragnhild Jølsen hadde om kvinner. For eksempel lot hun Angelica i Hollases Krønike be en bønn om rett til kjærlighet. "Herre du Gud, du har i din verden en deilig skapning, fri og frank i de store skoger. Vel har den et plettet skinn; men plettene er just dens rases kjennemerke - hvem frakjenner leoparden dens skjønnhet? Jeg ber deg: La meg bli som leoparden, Herre Gud!" Som forteller har Jølsen tilføyet "om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag da frostår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger." Hvorfor og hvordan har kvinnene lært å skamme seg over sin natur? Hvorfor føler de skyld og skam over sitt kjønn? Hvem har gjort Eros til djevelen? Hvem har gjort Pan til Fan?

Da faren døde ble Ragnhild boende sammen med to søstre, og hun avsluttet boken om den onde Hollas. Tanken på neste bok, Den Røde Høst, gjorde henne nesten syk. Hun skrev om natten, røkte sigarene sine og drakk sin søte og skarpe grønne likør. Ofte fikk hun kun sove etter å ha luktet på valmuen. Da hun fikk et stipendium, reiste hun til Firenze. I Italia var vin og brennevin godt og billig, medisiner var lett å få tak i, og annet fantes i godt utvalg. Men byen var kald og hun var ensom, dermed reiste hun til Roma hvor hun fant gjestfrihet blant andre skandinaver, det var som å komme hjem. I ukevis drakk hun vin og svevde over jorden uten å skrive noe. På et tidspunkt møtte en maler, sterk og deilig, og hun var svanger før hun reiste fra Italia. Endelig begynte hun å ordne notatene til boken. Men hun var uvel og kvalm, og fylt av angst om natten. Sovemidlene brukte hun flittig, og fant til slutt ut at Den Røde Høst måtte skrives i Norge. Det var usigelig godt å komme hjem til sitt etterlengtede Ekeberg. Maleren kom etter. Fremdeles sov hun dårlig, men hadde heldigvis rikelig med medikamenter med fra Italia. Hun begynte å skrive historier og fortellinger fra bruksbygden og dalen, før Den Røde Høst var ferdig. Det ble tilsynelatende harmløse, muntre fortellinger, men alle med en alvorlig undertone som viste en brutal og ond verden. Boken fikk navnet Brukshistorie. Nå var det blitt synlig for hele dalen at hun ventet barn, og selv om maleren var ganske ofte hos dem følte hun nå at han kun var "en karikatur av en annen mann som hun hadde elsket for fjorten år siden." Hun gjenopptok arbeidet med Den Røde Høst, og sine arbeidsvaner med skriving om natten sammen med sigarer og drømmeplanten som brakte på flukt fra alt. Dette førte til at hun var utslitt om morgenen, og måtte ta regelmessige doser av sovemidlene for å få sove.

Det nye året begynte kald og klar, hun ville fylt 33 år. Boken var ferdig skissert, og en av de siste nettene i januar begynte hun å skrive. Men hun følte et mørke omslutte seg. Verden sto stille, og hun drakk to glass med stoffet utblandet fra en karaffel. "Nu tok jeg visst for meget," sa hun til søstrene og falt i gulvet. Jeg må si at det er en tiltalende tanke at hun møtte igjen sin elskede, og at de dro langt inn i skogene - for han var jeger og bodde der inne, og hadde alltid bodd der. Kanhende ble Jølsen som leoparden; fri og frank.

Dermed er vi tilbake til spørsmålene: Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Jeg kan ikke si at jeg fikk et tydelig og konkret svar, til det er Drømmen og hjulet for mye fiksjon. Men min opplevelse av Bjørneboes Ragnhild er absolutt positiv, i den forstand at det sammenfaller med mine tanker om henne etter å ha lest bøkene hennes samt fra det lille jeg har fått med meg fra andre kilder. Tittelen henspeiler på hvordan hjulet gikk, og drev den nye tiden fremover. Men drømmer var også en del av dette, man måtte være fremsynt for å kunne tenke nyskapende tanker. Ragnhild Jølsen drømte også, men på en annen måte. Bjørneboe mener at "stoffet som drømmene ble vevet i, var det samme." Jølsen skrev i en brytningstid, også når det gjelder kvinnerollen. At hun var en pioner i en mannsdominert profesjon er det ingen tvil om. Hun beskrev sterke følelser og seksuelle drifter, noe som var utenkelig for en kvinne. Dette er absolutt en bok jeg varmt anbefaler videre - enten du har lest Jølsens romaner eller ikke.

Drømmen og hjulet har jeg lest sammen med Hedda, vi har også lest Fernanda Mona og Hollases Krønike. Bøkene av Jølsen har jeg skrevet om her:

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 2003
Utgitt første gang: 1964
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
208 sider
Innbundet, kjøpt