tirsdag 23. september 2014

Guden for små ting ~ Arundhati Roy

Arundhati Roy Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøkerGuden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. 

Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.


I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.
Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.
Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.
Og hvor mye.
s. 33-34

Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på. 

Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor. 

De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.

Boken anbefales!

Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

tirsdag 16. september 2014

Boken på vent: The Jungle Book


I The Graveyard Book skriver Neil Gaiman at den er inspirert av Rudyard Kiplings The Jungle Book, og siden Rufsetufsa og jeg leste boken sammen fant vi ut at Jungelboken også burde leses. Den ble lånt på biblioteket for en stund siden, men kommer ikke til å være en bok på vent lenge for lesingen skal starte til helgen. Blir spennende å se hvor annerledes den er fra Disney sin versjon, og ikke minst hvordan Gaiman fant sin inspirasjon!

In The Jungle Book Kipling has drawn on his deep knowledge of India and the people and animals of the jungle to tell stories that have delighted innumerable readers. The best known are thos about Mowgli, the wolf boy, and the animals who live in the jungle with him: Akela the lone wolf, Bagheera the black panther, Baloo the brown bear, and many more. But there are also tales of seals in the distant Bering strait, and of Rikki-Tikki-Tavi, the mongoose with a way with snakes. There is also a fine study of the baggage animals that constitute 'Her Majesty's Servants'.




Boken på vent

søndag 14. september 2014

En smakebit på søndag: De grunnleggende bestanddeler

I morges avrundet jeg lesingen av Guden for små ting etter lang tids lesesperre, en forunderlig bok forresten. Dermed startet jeg på De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq som handler om førtiåringen Miches Djerzinski. Her i sitatet er han ti år:

Ofte blir han på rommet sitt helt fram til middagsmåltidet. Han leser Jules Verne, Hunden Pif eller De fem, men som oftest dukker han ned i samlingen sin av Hele Universet. Der snakkes det om materiens motstand, om skyformasjoner og bienes dans. Der kan han lese om Taj Mahal, et slott som ble bygd av en kong for veldig lenge siden, som en æresbevisning til hans døde dronning, om Sokrates' død eller hvordan Euklid oppfant geometrien for tre tusen år siden.
s. 31

Denne forfatteren hadde jeg ikke hørt om og på store norske leksikon fant jeg at De grunnleggende bestanddeler er Houellebecqs gjennombruddsroman og da den kom ut i 1998 førte den til en mediedebatt som raste i over ett år. Det var særlig på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme vakte voldsom oppsikt og debatt. Houellebecq bruker elementer fra filosofi- og vitenskapshistorie på en nyskapende måte, og mange kritikere understreker hans originalitet og episke kraft.



Smakebit

onsdag 27. august 2014

The Graveyard Book ~ Neil Gaiman

Det har vært så som så med lesing i det siste, men nå er jeg ferdig med The Graveyard Book av Neil Gaiman, en bok jeg har lest sammen med Rufsetufsa. Boken kom ut første gang i 2008 (på norsk i 2010) og er Gaimans mestselgende barnebok som også er tildelt flere priser.


Jeg likte The Ocean At The End of The Lane, men synes The Graveyard Book er hakket bedre, noe som kan komme av at førstnevnte ble lansert for voksne mens jeg synes det er lite som skiller de to bøkene sådan. Den kunne like gjerne vært en barnebok og jeg kunne ønske jeg hadde oppdaget Gaiman da ungene mine var yngre. Uansett, jeg har kost meg med The Graveyard Book, som handler om Nobody (Bod) Owens, en gutt som vokser opp på en kirkegård etter at familien hans blir myrdet av en mann ved navn Jack. Gutten på atten måneder våknet den natten av lyder, klatret ut av sengen og stabbet ut av huset og videre opp bakken til kirkegården. Ekteparet Owens (gift i 250 år) finner ham og blir straks henrykte, de har nemlig aldri hatt barn. Guttens familie viser seg, og moren ber Owens innstendig om å beskytte ham fra mannen kalt Jack, som fremdeles er etter ham. På kirkegården møter han derimot motstand og må dra med uforrettet sak. Den lille gutten får bo hos ekteparet på kirkegården, de kaller ham Nobody Owens (forkortet til Bod) ettersom han ligner på "nobody but himself". En av beboerne, Silas, går med på å være hans verge og han får the Freedom of the Graveyard som betyr at han kan gjøre mye av det de døde kan, blant annet å se i mørket, gjøre seg usynlig og gå steder levende ikke kan. Silas er hverken død eller levende og kan forlate kirkegården for å skaffe mat til Bod. Han lærer også Bod blant annet å lese, men flere spøkelsene har andre kunnskaper de lærer bort til gutten. For eksempel overtar Miss Lupescu når Silas er borte og hun har viktig lærdom til Bod. Det skal komme godt med!

Hvert kapittel er viet hendelser i Bods liv etterhvert som han vokser opp, det er både farlig og utviklende, og ikke helt enkelt å balansere på grensen mellom de dødes og de levendes verden. Mannen kalt Jack er fremdeles på jakt etter ham for å avslutte det han startet. Det viser seg at Bod er den som kan forandre alt, han er midtpunktet for kampen mellom det gode og det onde som blant annet Silas og Miss Lupescu har kjempen i årtusener.

Fantasy er en sjanger jeg har likt siden jeg selv kunne gå på biblioteket og låne bøker, det var da jeg oppdaget de spennende bøkene. The Graveyard Book er ingen kosebok for små barn. Her er drap, skremmende vesener, død og ondskap. Men Bods utvikling mot ungdom byr også på visdom og vennskap. Det er uendelig fint, og samtidig litt trist. Bod kan ikke bli værende på kirkegården, hos sin familie som har tatt seg av ham fra han var bitteliten. Han må gå sine egne veier, sette spor etter seg i den levende verden. Han har steder å besøke, ting å gjøre: “Face your life, its pain, its pleasure, leave no path untaken.” (s. 288).

The Graveyard Book kan jeg varmt anbefale, og har du barn vil dette være boken å finne frem sammen hvis de for eksempel liker Harry Potter. Eller kanskje de ennå ikke har oppdaget fascinasjonen som ligger i fantasiunivers som det Gaiman her tryller frem? Da har mange noe virkelig spennende i vente.

You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.
s. 280

Edit: Rufsetufsa har skrevet begeistret om boken (her) og gitt den terningkast 6 :)

The Graveyard Book av Neil Gaiman (2008)
Illustratør: Chris Riddell
Bloomsbury Publishing, 2009 - min utgave, 2001
Engelsk
289 sider
Pocket, kjøpt

tirsdag 19. august 2014

Boken på vent: Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon

Det har vært stille her på bloggen den siste uken, lite lesing har det også blitt. Holder fremdeles på med Guden for små ting og The Graveyard Book og neste uke starter skolen igjen, nesten uvirkelig at jeg nå er halvveis og har bare to år igjen før jeg er utdannet førskolelærer. I dag tok jeg sykkelturen innom høgskolens nye bygg på Kronstad og synes det ser digert ut! Kanskje jeg skulle meldt meg på omvisning for å finne ut hva som er hvor, men det er kun to dager i uken og så lenge jeg finner de to rommene kommer det andre etterhvert. I mellomtiden forsøker jeg å motivere meg til å starte repetisjon av pensum i pedagogikk ettersom det er muntlig eksamen til høsten.


Grønn te kan fungere som motivasjon,
men strengt tatt merker jeg ikke noe til det.

Men ja, boken på vent - jeg har funnet frem Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust som jeg kjøpte for en stund siden etter at jeg leste anmeldelsen til Anne. Det er en dokumentar, og forlaget skriver "Den endelige nedtegnelsen av sju år som endret Tyskland - like spennende som en førsteklasses thriller." Videre:

Baader-Meinhof-gruppens vekst og fall er ett av de mest bemerkelsesverdige politiske fenomenene i Europa etter krigen. En gruppe unge mennesker, de fleste med en solid middelklassebakgrunn, tok loven i sine egne hender og forsøkte å endre retningen innen nasjonal og internasjonal politikk ved hjelp av mordbrann, bombing, kidnapping og drap.
Stefan Austs fengslende fortelling om disse hendelsene har fått helt ny aktualitet etter 22. juli. Anders Behring Breivik nevner Baader-Meinhof-gruppen flere ganger i sitt såkalte manifest og har i politiavhør innrømmet at han var inspirert av deres metoder da han laget bomben.


Boken på vent

søndag 10. august 2014

En smakebit på søndag (guden for små ting)

I helgen startet jeg på Guden for små ting av Arundhati Roy som er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel. Boken er Arundhati Roys første og så langt hennes eneste roman, utgitt i 1997 og den vant Bookerprisen samme år.

Baksideteksten forteller at handlingen foregår i en landsby i Kerala, sentrert rundt en syrisk-kristen familie, i det øvre sosiale sjikt i lokalsamfunnet. Romanen er en familie- og kjærlighetshistorie, med uforglemmelige enkeltpersoner og det indiske kaste- og klassesamfunnet som bakgrunn. 


Arundhati Roy

Fra spisestuevinduet der hun stod med vinden i håret, kunne Rahel se regnet tromme ned på det rustne blikktaket på det som en gang hadde vært bestemorens pickles-fabrikk.
Paradise Pickles & Hermetikk.
Den lå mellom huset og elva.
De hadde laget pickles, saft, syltetøy, karripulver og hermetisk ananas. Og banansyltetøy (ulovlig) etter at næringsmiddelkontrollen nedla forbud mot det fordi det ifølge deres spesifikasjoner verken var syltetøy eller gelé. For tynt til gelé og for tykt til syltetøy. En ubestemmelig, uklassifiserbar konsistens, sa de.
Ifølge deres regler.
Når Rahel tenkte seg om, slo det henne at disse problemene som familien hadde med klassifisering, stakk mye dypere enn spørsmålet om syltetøy eller gelé.
Kanskje var det Ammu, Estha og hun selv som var de verste synderne. Men det var ikke bare de. Det var de andre også. Alle sammen brøt de reglene. Alle sammen krysset de grenser til forbudt territorium. Alle sammen tuklet de med lovene som fastslår hvem som skal elskes og hvordan. Og hvor mye. Lovene som gjør bestemødre til bestemødre, onkler til onkler, mødre til mødre, kusiner til kusiner, syltetøy til syltetøy og gelé til gelé.
Det var en tid da onkler ble fedre, mødre elskerinner, og kusiner døde og ble begravd.
Det var en tid da det utenkelig ble tenkelig og det umulige virkelig skjedde.
s. 31-32

Arundhati Roy, indisk forfatter som skriver på engelsk. Hennes mest kjente verk er den internasjonale bestselgeren The God of Small Things fra 1997. Roy har senere blitt kjent som aktivist og forfatter av politiske essays (fra Store norske leksikon). 

Smakebit

lørdag 9. august 2014

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.


Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 


I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.


Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:





Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:


Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.



The Hunger Games trilogy
  • The Hunger Games (2008)
  • Catching Fire (2009)
  • Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt