torsdag 2. april 2015

Bli best med mental trening ~ Erik Bertrand Larssen

Lurer du på hvordan du kan få ut potensialet ditt og prestere bedre enn du hadde trodd var mulig? Mentaltrener Erik Bertrand Larssen får næringslivstopper, Norges beste idrettsutøvere og helt vanlige folk til å nå målene sine, både i hverdagslivet og når det virkelig gjelder. Metoden hans virker, gang på gang. Erik Bertrand Larssen skriver enkelt, men uten å forenkle, om hvordan du kan hente frem dine skjulte ressurser og bli den beste versjonen av deg selv.

Slik presenteres Bli best med mental trening i baksideteksten, og illustrasjonen på fremsiden er med på å forsterke inntrykket om at her har vi med å gjøre en total forvandling. Fra før har jeg lest Kunsten å lede seg selv av Randi B. Noyes, som også går på det å oppdage ens sterke sider og bevisstgjøring ved å tenke at man ikke lever for alltid. Det å finne svar på spørsmål om hva jeg vil og foreta valg, og begge fokuserer på følelser. Når det gjelder denne boken er det mange som har sagt at den føyer seg inn i rekken av selvhjelpsbøker man kan klare seg uten, eller at den ikke presenterer noe nytt og så henseende om man har lest én har man lest alle. Det kan godt hende, og som sagt var det mye likt.

"Det handler ikke om talent. Det handler om valg." Det er mange valg vi gjør i løpet av en dag, og summen av alle disse er det som utgjør en forskjell. Skal jeg spise en sunn frokost, eller skal jeg ta et pizzastykke fra i går? Bertrand Larssen hevder at vi mennesker ønsker å ha det behagelig, å være i komfortsonen er det vi liker best av alt. Det er følelsene som trekker oss, men for å kunne ble en bedre utgave av oss selv må vi innimellom ut av denne sonen. For eksempel om "du er sliten etter en lang dag på jobben og spør deg selv: Skal jeg ta meg en joggetur, eller skal jeg legge meg på sofaen og se på tv?" - da er det følelsene som forteller deg at du vil legge deg på sofaen. Forfatteren har tre mål med boken:

  1. Bidra til å skjerpe bevisstheten om deg selv og måten du tenker på.
  2. Endre noen av tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere.
  3. Bidra til å gi deg mer av godfølelsen (som følge av mestring).

Gir den dette? Til en viss grad. Bertrand Larssen forteller om sin tid som fallskjermjeger og den harde, vanskelige veien dit. Disse erfaringene bruker han for å få sine klienter til å nå målene de har satt seg. Det handler om å sette livet i perspektiv ved å tenke på at man en gang skal dø (se et sitat HER), livet er kort og det er ingen vits i å utsette det du har lyst til. Her kommer forfatteren med et godt poeng som jeg vil ta med meg videre, nemlig om 40-årskrisen. Han har et annet syn på den enn det at den er en narsissistisk konstruksjon: 

40-åringen setter livet i perspektiv - kanskje for aller første gang. Som barn er du bekymringsløs og øyeblikksorientert. Som ungdom er du fremtidsrettet. Som ung voksen er du gjerne full av planer og tro på deg selv. 40-åringen, derimot, begynner sakte, men sikkert å innse at tiden beveger seg ubønnhørlig, at det haster.
s. 43

En annen måte er å tenke at "når han eller hun har fått det til, da kan jeg også klare det." Noe som er svært effektivt. Jeg husker min mor sa dette til meg da jeg skulle ta lappen og jeg var nervøs for ikke å klare det. Det gjorde noe med tankegangen min, og jeg tenkte at "selvfølgelig klarer jeg det! Se på alle de som kjører rundt!" 

Uten å si så mye mer om innholdet vil jeg bare nevne at Bertrand Larssen spiller på følelsene, får frem tanken på at livet er kort og at det er unødvendig å kaste bort tiden på å utelukkende gjøre ting i komfortsonen. Oppskriften er enkel, men likevel så vanskelig. For en må gå mange runder med seg selv for i det hele tatt ta valgene som fører til en bedre utgave av en selv. Har jeg blitt en bedre utgave av meg selv etter å ha lest boken? Tja, han anbefaler å lese den på nytt og notere underveis for eksempel ens verdier og mål. Noyes' bok er mer praktisk med konkrete øvelser, mens Bli best med mental trening er mer generell, likevel er metoden lik og beskrevet inngående ved hjelp av historier fra forfatterens arbeid med sine klienter. Han forteller også suksesshistorier fra dette arbeidet, og selv om det dreier seg mest om toppledere og idrettsutøvere henvender boken seg også til "helt vanlige folk". Skjønt, siste halvdel av boken var enkel å skumme da det ble litt i overkant mye. Men - jeg er blitt mer bevisst på hvordan jeg tenker, og på viktigheten av å endre tankemønstre for å kunne prestere og selv om jeg ikke kan rope høyt hurra for mer godfølelse har jeg i alle fall begynt å tenke over at jeg vil ha mer av den. Sånn sett har Bertrand Larssen oppnådd målene sine og vekket noe i meg, slik Noyes gjorde i 2012.

Nå gjenstår det å se om jeg kommer meg mer ut av komfortsonen, eller om jeg blir værende der! Men da må jeg lese boken en gang til, og det har jeg ikke tid til.

Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen
J.M. Stenersen forlag, 2013
Norsk, bokmål
248 sider
Pocket, kjøpt

søndag 29. mars 2015

Hopp da, så blir vi kvitt deg! ~ Tanja Wibe-Lund

Ny forskning viser at barn som blir mobbet på skolen ofte sliter med helseskader og sosiale plager i voksen alder. De som ble mobbet på ungdomsskolen sliter mer med samlivsforhold, arbeidsliv og rus enn jevnaldrene som ikke ble mobbet.

Hopp da, så blir vi kvitt deg! handler om Tine-Mari, som blant annet opplever sosial angst og dødsangst etter å ha blitt mobbet helt fra barnehage-tiden og gjennom videregående. I dag er hun gift og har to barn, og selv om hun har det bra vil hun alltid bære preg av en vanskelig oppvekst. I et intervju sier hun at boken Hopp da, så blir vi kvitt deg! viser "at det kommer til å ordne seg, selv når alt virker helt svart."

Journalist og forfatter Tanja Wibe-Lund håper boken vil gjøre en forskjell, og det tror jeg den vil. Ved å lese Tine-Maris historie får vi innblikk i skadevirkningene for mobbeofte, men også hvordan mobbingen foregår gjennom mobberne selv og mennesker rundt dem. Det er så lett å tenke at det ikke angår meg, overse det og legge skylden på den som blir mobbet, eller tenke at barn ordner opp selv. Men boken forteller oss at barn ikke lærer bedre å godta hverandre dersom de får anledning til å ordne opp selv.

Den kjente mobbeforskeren professor Dan Olweus definerer mobbing slik:

En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. [...] Det er en negativ handling når noen med hensikt påfører, eller prøver å påføre, en annen person skade eller ubehag. [...] For å kunne snakke om mobbing, må det være en viss ubalanse i styrkeforholde: den som blir utsatt for de negative handlingene, har vanligvis ikke så lett for å forsvare seg og er ofte litt hjelpeløs ovenfor den eller de som plager ham eller henne (Olweus, s. 17-18).

Mobbing er svært traumatisk mens det står på, og ettersom de som blir mobbet vil kunne slite med skader for resten av livet, har vi et ansvar for å hindre at mobbing skjer. I en bok om barn og etikk leste jeg at forskning viser tre faktorer som fører til at noen barn blir aggressive og begynner å mobbe andre: Mangel på omsorg, empati og positiv interesse fra foreldre er trolig den viktigste årsaken, men også om mobbing ikke stanses med klare grenser eller om den negative atferden stanses med fysisk avstraffelse eller sterke følelsesmessige utbrudd. Undersøkelser viser at mobbing forekommer også i barnehagen, og der kan i alle fall jeg gjøre en forskjell. Selvtillit og et godt selvbilde vil for eksempel være forebyggende.

Men nå ble det ikke så mye om selve boken, til det sier jeg bare: les den! Det er sterke saker.

Jeg var jo som alle andre. Forskjellen var bare at jeg ikke fikk gå i fred, hverken for løgner, rykter eller uten at noen måtte plage meg. Mange behandlet meg som en dritt, og fikk meg til å føle meg som en dritt.
s. 49  

Hopp da, så blir vi kvitt deg! av Tanja Wibe-Lund
Aschehoug & Co., 2015
Norsk, bokmål
219 sider
Innbundet, fått fra forlaget

søndag 22. mars 2015

En smakebit på søndag: Bli best med mental trening

Etter en periode med lite lesing kastet jeg meg over Hopp da, så blir vi kvitt deg!, og har nå startet på Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Det er sjeldent jeg leser slike selvhjelps-bøker da jeg synes de ofte inneholder de samme rådene, og jeg har ikke akkurat kommet over noe revolusjonerende i denne hittil. Likevel, det kan være greit med en repetisjon og påminnelse om at livet en gang tar slutt og vil en noe er det best å starte med én gang. Det handler om å sette livet i perspektiv:

Jorden er omtrent 4,54 milliarder år gammel. Du skal være her i 80 av disse årene hvis du er heldig. Du utgjør en så forsvinnende liten del av jordens samlede historie at når du først er her, burde du virkelig gjøre gjøre det beste ut av det. Tiden du har på denne planeten, er ikke engang synlig for det blotte øyet på en tidslinje som er tre meter lang.
Hva i all verden er vitsen med å la være å gå for drømmen?
s. 44

Fra baksiden: Lurer du på hvordan du kan få ut potensialet ditt og prestere bedre enn du hadde trodd var mulig? Mentaltrener Erik Bertrand Larssen får næringslivstopper, Norges beste idrettsutøvere og helt vanlige folk til å nå målene sine, både i hverdagslivet og når det virkelig gjelder. Metoden hans funker, gang på gang.

Erik Bertrand Larssen skriver enkelt, men uten å forenkle, om hvordan du kan hente frem dine skjulte ressurser og bli den beste versjonen av deg selv.


Smakebit

mandag 16. mars 2015

Good Omens for spring

Det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste, noe som skyldes manglende lesing. Jeg startet jo på Good Omens av Neil Gaiman for lenge siden og har forsøkt å lese innimellom slik jeg pleier når det er mye pensum som skal konsumeres samtidig, men har gitt opp. Boken fenger ikke og det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men jeg kjeder meg rett og slett. Hver gang jeg har åpnet (og jeg har faktisk kommet omtrent halvveis) legger jeg den raskt fra meg igjen. Så i helgen plukket jeg opp en annen bok som da ble ferdiglest på noen timer. Nå skal det sies at den var svært lettlest, men uansett: jeg avslutter lesingen av Good Omens, setter den på bero til et senere tidspunkt og kaster meg over noe annet.




Bilder tatt ved Troldhaugen i dag.


søndag 8. februar 2015

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Bilde hentet herfra.




Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

søndag 1. februar 2015

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Margaret Atwood

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 25. januar 2015

En smakebit på søndag: Good Omens

Lesemål og lesemål. Allerede første måned gikk planen rett ad undas! Men jeg er i alle fall ferdig med Alias Grace, fascinerende lesing forresten, og har startet på Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman sammen med Ina og Marianne.

Good Omens er humoristisk fantasy, og baksideteksten forteller:

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch - the world's only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded - the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just after tea...

People have been predicting the end of the world almost from its very beginning, som it's only natural to be sceptical when a new date is set for Judgemnet Day. This time though, the armies of Good and Evil really do appear to be massing. The four Bikers of the Apocalypse are hitting the road. But both angels and demons - well, one fast-living demond and a somewhat fussy angel - would quite like the Rapture not to happen.

And someone seems to have misplaced the Antichrist...

Jeg har kun lest forordet, og smakebiten er derfra:

People say: What was it like writing Good Omens?
And we say: We were just a couple of guys, okay?
We still are. It was a summer job.We had a great time doing it, we split the money in half, and we swore never to do it again. We didn't think it was important.
s. 11


Terry Pratchett - Neil Gaiman

Smakebit