Boktema [feelgood]

Forrige uke lanserte Geir et nytt boktema som jeg straks ble med på, jeg har nemlig savnet Anettes Boktema så dette var kjærkomment. Geirs boktema går ut på å laste opp en gammel bokomtale, eller lage en ny, for å fortelle om en bok som passer til ukens tema. Meningen er at flere skal få anledning til å lese bokomtaler som har passert usett.

Denne ukens tema er en fin "feelgood" roman, og jeg tenkte først på Kate Morton. Likevel; jeg vil ikke plassere henne i denne kategorien selv om bøkene hennes ligger tett opptil.

Så kom jeg på at jeg har lest Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons. Ikke den mest originale historien, men velskrevet, underholdende og med en seriøs undertone. Forutsigbar, uten at det er et minus og med en nydelig avslutning på en historie om tap og savn.

Hvis du vil lese hele omtalen, kan du finne den her :)

Kafka på stranden ~ Haruki Murakami

Det er sagt om å lese Mukakamis bøker at det er som å drømme med øynene åpne, og at Kafka på stranden kanskje er den rareste boken han har skrevet.

Første bok i årets Lesesirkel 1001 bøker, en som var vanskelig å legge ned. Jeg bare måtte lese en side til. Og enda en! Da jeg så litt av Kongens tale på nyttårsaften var den røde tråden "å bli seg selv", og han henviste til Ringenes Herre hvor Aragorn skal reise ut for å kjempe det godes kamp mot det onde, og får oppfordringen om å "bli den du ble født til å være". Kongen sa videre han at han tror den viktigste livsoppgaven vi alle har fått er å bli det beste av oss selv, uansett hvor vanskelig livet kan være.

I et intervju har Murakami fortalt at han gjennom bøkene sine ønsker å fortelle at hver og en må holde fast ved den man er og ikke prøve å være noen annen, og jeg tenker at det er nettopp hva Kafka på stranden handler om. "Vi er alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden", har Murakami sagt. Og som Kongen sa mot slutten av talen: "Det er opp til oss å velge hvilken kraft som skal få styre våre handlinger. Det er opp til hver enkelt å finne sin livsoppgave. Det er opp til hver enkelt av oss å bli den vi ble født til å være".

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra for å flykte fra en ødipal spådom og for å finne moren og søsteren, som forsvant elleve år tidligere. Etter en rekke hendelser ender han opp i et lite bibliotek i byen Takamatsu, hvor han blir kjent med den intelligente og vennlige Oshima og den reserverte kvinnelige bestyreren, Saeki. Her tilbringer Kafka dagene med å lese frem til politiet kommer for å undersøke en blodig hendelse.

Parallelt fortelles Nakata's historie. Etter en mystisk ulykke som barn har Nakata kunnet snakke med katter, og det er da han leter etter en forsvunnet katt at han får blod på hendene og må legge ut på reise. Gradvis veves trådene i Kafkas og Nakatas liv sammen. 

Kafka rømmer hjemmefra fordi han ellers ville ende opp med å bli en han ikke ville være, og det blir en reise på godt og vondt. Murakami har uttalt at den ødipale myten ikke nødvendigvis er det sentrale element i historien, men som myte er den mønster for fortellingen. Slik jeg ser det handler boken mest om det "å bli seg selv", veien mot en egen identitet og det å våge å holde fast ved den man er. Romanen er blitt sett på som en moderne gresk tragedie, og velger man dette perspektivet vil jeg si at den er en odyssé: en reise til sitt indre, en reise til å bli seg selv.  
Gjennom hele boken er det mange mystiske og gåtefulle hendelser hvor løsningen slett ikke faller på plass. "Instead several og these riddles combine, and through their interaction the possibility of a solution takes shape. And the form this solution takes will be different for each reader" (Murakami).

Et eksempel er "steinen til veien inn", som jeg relaterte jeg til barns uttrykk; veien kan stenges umiddelbart og kun ved et trylleslag. Vi har sikkert alle opplevd situasjoner hvor et ord eller handling har vært nok til at vi har mistet motet til å hevde oss og heller stengt oss inne i oss selv, der anerkjennelse (som innebærer at man prøver å forstå den andres perspektiv) og det å bli sett ville vært en måte som styrket selvfølelsen. Underveis møter Kafka mennesker som ser ham og som gir ham mot og styrke til å fortsette reisen mot sin egne identitet.  

Kafka på stranden er mitt første møte med Murakami, en spennende og fascinerende roman og jeg skal definitivt lese mer av denne forfatteren! Boken har også mange henvisninger til musikk og litteratur. For eksempel fikk jeg lyst til å lese Fortellingen om regn og måne av Ueda Akinari og Historien om Genji av Murasaki Shikibu.

Haruki Murakami (født 1949) er en av Japans mest populære forfattere og bøkene hans er oversatt til mer enn 40 språk. Han har også vunnet flere litterære priser, blant annet Franz Kafka-prisen og den prestisjetunge Frank O’Connor International Short Story Award.  

Kafka på stranden av Haruki Murakami
Pax, 2005
575 sider
Kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

On My Phone

Takket være Mariannes begeistring for e-bøkene har jeg lastet ned mobilversjonen av Kindle og det første jeg gjorde var å installere Les Misérables av Victor Hugo. Så da Marianne fortalte om Michael R. Hicks og serien Season Of The Harvest, samt at den nå var til gratis nedlastning måtte jeg sporenstreks få tak i den. Hun har nemlig vært med å redigere de to første bøkene, og når hun sier de er fantastiske ser jeg frem til å lese denne serien. Spørs jo når det blir, leselisten for året er fylt opp, men hvem vet - kanskje dukker det opp ledig tid og mobilen har jeg stort sett med meg :)

God helg!

Bokpakke med bok på vent [til fyret]

Jeg blir alltid så spent når det ligger en bokpakke til meg i postkassen, til tross for at jeg egenhendig har bestilt den og ventet på at den skulle komme! Denne gangen kjøpte jeg en bok til Lesesirkel 1001 bøker, Til fyret av Virginia Woolf som skal leses i juni. Boken ble i 2002 valgt som en av de hundre til Verdensbiblioteket, en samling av litteraturhistoriens 100 viktigste verker.

Baksideteksten:

Til Fyret (1927) hører med blant de virkelig sentrale romanene i moderne litteratur. Selv sa Virginia Woolf at hun snarere hadde skrevet et sørgedikt enn en roman. Hun skrev det som skulle bli en forløsning av sorgen og savnet etter hennes foreldre, portrettert i boken gjennom ekteparet Ramsay: "Jeg uttrykte noen svært gamle og dype følelser. Og ved å uttrykke dem forklarte jeg dem, og så ble de lagt til hvile."

I Til fyret videreutviklet Woolf sin teknikk fra romanen Mrs. Dalloway - hun kalte det å grave tunneler bak personene. Her fanger teksten nåtid, fremtid og fortid, drømmer, lengsler, tanker og følelser i ett fabulerende sveip.

Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at romanen skulle bestå av tre deler. Første og siste del, henholdsvis Vinduet og Fyret, som begge skildrer noen dager på familien Ramsays sommersted på Hebridene, men med ti års mellomrom, knyttes sammen av den korte delen i midten, Tiden går.

Til fyret er, blant mange ting, en roman om å skape kunst. Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: "Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro," sier en av romanfigurene, maleren Lily Briscoe. 

Smakebit på søndag [karakteren Jane]

Charlotte Brontë, 1854.

Biografien The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell (1810-1865) ble publisert i 1857, en betydningsfull studie av forfatteren bak Jane Eyre. Elizabeth Gaskell var nær venn av Charlotte Brontë og ble  invitert til å skrive om Brontës offisielle liv. For å gjøre det kontaktet hun de som hadde kjent Charlotte og reiste rundt i England og Belgia for å samle materiale. En hovedkilde var en stor samling brev, men også intervjuer og observasjoner la grunnlag for å skrive om Charlotte Brontës liv fra hennes isolerte barndom, gjennom forfatterskapet og til ekteskapet i en alder av 38 og hennes død under et år senere. Biografien ble gitt ut posthumt og kan leses i sin helhet her.

Jeg nevnte tidligere at Jane Eyre kan sees på som første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Boken ble møtt med hard kritikk da den kom ut, spesielt på grunn av det mange mente at Jane ikke hadde de kvalitetene en kvinnelig heltinne burde ha.

Gaskell skriver at de tre søstrene Charlotte, Anne og Emily Brontë hadde pleide å snakke sammen om det de hadde skrevet og innimellom leste de for hverandre for å høre hva de andre mente om det. Charlotte fortalte Elizabeth Gaskell at disse bemerkningene sjelden hadde en influerende effekt når det gjaldt å forandre på arbeidet, og det var i en av disse anledningene Charlotte bestemte seg for å skrive en heltinne som var helt enkel og lite attraktiv.   

"She once told her sisters that they were wrong - even morally wrong - in making their heroines beautiful as a matter of course. They replied that it was impossible to make a heroine interesting on any other terms. Her answer was, 'I will prove to you that you are wrong; I will show you a heroine as plain and as small as myself, who shall be as interesting as any of yours.' Hence Jane Eyre, said she in telling the anecdote: 'but she is not myself, any further than that.' As the work went on, the interest deepened to the writer. When she came to 'Thornfield' she could not stop. Being short-sighted to excess, she wrote in little square paper-books, held close to her eyes, and (the first copy) in pencil. On she went, writing incessantly for three weeks; by which time she had carried her heroine away from Thornfield, and was herself in a fever which compelled her to pause."

Sitat fra en artikkel i The Daily News ("the death of Currer Bell")

Det kan være vanskelig for den moderne leser å se det nyskapende aspektet ved romanen fordi det er blitt så velkjent, men Charlotte Brontë lykkes med sin målsetting og skapte en trend med ordinære og alminnelige heltinner.

Den fornuftige Jane

I går hadde jeg seinvakt og begynte ikke før halv ti. Det gjorde at jeg fikk tid til overs og bestemte meg for å lese litt om hvordan det går med Jane. Noen sider lengre kom jeg og jeg liker Jane! Måten hun tolker og forklarer seg selv og andre på gjør det lett å identifisere seg med henne. 

For Jane betyr samtalene og stundene med Mr Rochester et innblikk i verden utenfor. Hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende og hun føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Hun har ellers vært vant til å bli sett på som en person av mindre betydning uten å kunne uttrykke sin mening, tanker og følelser. Mr Rochester synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, søkende øyne og knivskarpe svar. Jane på sin side opplever ham i godt humør, mindre streng og dyster og med et smil på leppene.  

En natt hun ikke får sove hører Jane en demonisk latter rett utenfor døren sin og går ut i gangen for å se etter. Der ser hun røyk fra Mr Rochesters rom som står i full brann. Hun vekker ham og får slukket flammene, og han takker henne for å ha reddet livet hans.

" I knew you would do me good in som way, at some time - I saw it in your eyes when I first beheld you: their expression and smile did not [...] strike delight to my very inmost heart so for nothing."

s. 219

Han vil at hun skal bli værende, men hun skynder seg tilbake til sitt eget rom. Etter brannen venter Jane på en anledning til å snakke med Mr Rochester, men Mrs Fairfax forteller at han har dratt i et selskap og ventelig vil bli borte en stund. Jane spør henne ut og får høre om den vakre og talentfulle Miss Blanche Ingram. 

Da hun er alene ransaker hun seg selv ("looking into my heart") og bestemmer seg for å være fornuftig: hun vet at en mann med hans posisjon og stand, overlegen på alle måter, ikke vil se på henne som en fremtidig ektefelle. Hun vil ikke oppmuntre til en slik kjærlighet, så hun setter seg ned og maler to portretter: ett av Miss Ingram med hennes skjønnhet og ett i svart-hvitt av seg selv uten retusjering. Disse skal hun ta frem og sammenligne hver gang hun tenker at Mr Rochester liker henne.

"Ere long, I had reason to congratulate myself on the course of wholesome discipline to which I had thus forced my feelings to submit. Thanks to it, I was able to meet subsequent occurrences with a decent calm, which, had they found me unprepared, I should probably have been unequal to maintain, even externally."

s. 233

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

Kuldskjær pelsdott

På side 64 i Storm i juni beskrives en person:

Herr Langelet burde ha reist for lengst. Han innrømmet det for seg selv nå, men han var like sterkt knyttet til de gamle vanene sine som om de skulle ha vært nære slektninger. Han var kuldskjær og nedlatende, og det eneste han elsket her i verden, var leiligheten sin og de gjenstandene som nå lå strødd utover gulvet foran bena hans - teppene var rullet sammen i naftalin og lå skjult i kjelleren.

Så tenker jeg: Har ordet kuldskjær et synonym? Eller betyr det utelukkende at personen er svært ømfintlig ovenfor kulde? Han var kuldskjær og nedlatende. Som om det ikke passer å sette de to adjektivene sammen. Anyone?

Her er en som kan kalles å være kuldskjær. Hun har vært ute i bånd noen ganger nå i kulden sammen med sekstenåringen, men kryper oppover bena hennes og legger seg rundt nakken oppi hetten. Nei, best å ligge i sofakroken foran peisen!

En smakebit på søndag [storm i juni]

Kafka på stranden er ferdig lest og jeg har tatt fatt på en ganske annen historie: Storm i juni av Irène Némirovsky. Bare forordet i seg selv utgjør en liten historie! Bokens bakside forteller om en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere, Irène Némirovsky, som i 1941 begynte å skrive på en roman som skulle bli mer enn en krigsskildring. Hun så krigen som et middel for å nå frem til det innerste i mennesket - og planla sitt litterære storverk: en suite med fire deler. Némirovsky rakk å fullføre de to første, og gjemte manuskriptet i en koffert før hun ble deportert til Auschwitz, der hun døde i 1942. Like etter led hennes mann samme skjebne. De to døtrene fikk berget kofferten, men det gikk mange år før de orket å lese. Først i 2004 ble boken utgitt i Frankrike og i 2006 kom den ut på norsk.

s. 57

Romanens to deler - Storm i juni og Dolce - følger flere familiers og enkeltpersoners strabaser og skjebner, og bindes sammen med toneart og stemning: temaer og karakterer som går igjen. Her skildres arroganse, dobbeltmoral, likefremhet  kurtise og kjærlighet...Boken åpner med flukten fra Paris i juni 1940, preget av redsel, uvisshet, bombing og mangel på bensin og mat. I Dolce skildres livet i en okkupert landsby, der hverdagen med tyskerne har tatt over.

The Girl on the Fridge ~ Etgar Keret

"A brilliant writer...completely unlike any writer I know. The voice of the next generation." - Salman Rushdie

Fra bokomslaget:

A birthday-party magician whose hat tricks end in horror and gore; a girl parented by a major household appliance; the possessor of the lowest IQ in Mossad - such are the denizens of Etgar Keret's dark and fertile mind. The Girl on the Fridge contains the best of Keret's first collections, the ones that made him a household name in Israel and the major discovery of this last decade.

46 korte historier. Merkelige og absurde, men også humoristiske. Det vil si, de virker humoristiske, men er det egentlig ikke. De er skrevet på en humoristisk måte, uten at poenget er det. De handler om mislykkede forhold, fysisk og psykisk vold, undertrykkelse og fortvilelse, men også vage fragmenter av håp. Noen stikkord jeg noterte meg underveis: Besynderlig, undertrykt raseri, voldelige tanker hos karakterene, trist, blodig, banning, sinne, brutte håp og liv.

Dette høres ikke særlig oppløftende ut! Likevel vil jeg anbefale å lese boken. Jeg nevnte tidligere at historiene fester seg og nekter å slippe taket. Keret har en egen skrivestil med et dagligdags språk, uformelt med slang og dialekt. På en enkel måte sier historiene mye om komplekse tema, slik forfatteren har uttalt at han ønsker de skal.

I en artikkel fra juni i fjor skrev Keret at han skulle være med på en demonstrasjon: "Illegally occupy land, get politely moved. Protest for social justice, get beaten. I'm joining the protesters." Det er dette jeg føler historiene hans handler om: ikke direkte protester mot myndighetene i Israel, men hva den daglige volden gjør med folk. Historier som viser hvordan vold er blitt normalisert og internalisert som en del av menneskenes selvbilde.

Etgar Keret (født 1967) er en israelsk forfatter og filmregissør, oppvokst i Tel Aviv med foreldre som overlevde Holocaust. Han er kjent for sine korte historier, grafiske romaner og manus for film og tv. Noen mener han er Israels viktigste forfatter, og selv om andre kan nevnes i samme åndedrag er han blant de yngste, med bred erfaring innenfor flere medier.

Litt artig: en arkitekt har fått bygget et hus til ham i Warszawa, hvor moren kommer fra. Ideen var at huset skulle ha de samme proporsjonene som historiene: minimalistisk, kort og smalt.

The Girl on the Fridge av Etgar Keret
Farrar, Straus and Giroux, 2008
171 sider
Gave

Boken på vent [gavalda]

Litt forsinket, men jeg har en bok på vent: Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. En bok Heidi har skrevet så entusiastisk om, og som har fått mye positiv omtale har jeg sett. Så der stod jeg lørdag som var i en bokhandel. Med et gavekort på fem hundre kroner. Det sier seg selv at jeg ikke kunne gå derfra uten en bok! Stående ved pocketbøkene var det ingen av dem som strålte mot meg og fortalte om et opplagt valg, så jeg leste litt løst på titler og forfatter. Men ikke lenge, for på g så jeg et gjenkjennende navn: Gavalda. Jeg har til og med skrevet ned boken på en lapp og lagt den i lommeboken. Nå kan jeg kaste den, for boken ligger selvsagt på vent i bokhyllen.

Fra bokomslaget:

Saman er ein mindre aleine er ei stor og medrivande forteljing om fire menneske, Camille, Philibert, Franck og Paulette, som av ulike grunnar kjem til å møtast. Det er ein kjærleiksroman, ein roman om livet, om relasjonar og kokkekunst. Handlinga utspelar seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. 

Anna Gavalda (f. 1970) er fødd og oppvaksen i utkanten av Paris, og bur der også i dag. Ho kom inn i den franske litterære landskapen som ein frisk pust då ho debuterte i 1999. Saman er ein mindre aleine har vore på bestseljarlistene i Frankrike i over eitt år, og det har blitt seld over 1.500.000 eksemplar. Romanen er omsett til 36 språk, og det er Tove Bakke som står for denne norske omsettinga.

En smakebit på søndag [kafka på stranden]

I morgen starter praksisperioden min. Fem hele uker som student i en barnehage. Så jeg har planlagt å lese ut Kafka på stranden i løpet av dagen. Det er ikke mange sidene igjen, og her er en smakebit fra siden jeg holder på med:

Jeg reiser meg og går bort til henne. Øret hennes kommer borti halsen min. Jeg kjenner en hard perle mot huden. Jeg legger håndflatene mot ryggen hennes. De forsøker å tyde et tegn. Håret hennes stryker mot kinnet mitt. Hun legger armene tett rundt meg. Fingrene hennes borer seg inn i ryggen på meg. Dette er fingre som klamrer seg til den veggen tiden er. Det lukter sjø. Jeg kan høre bølgene bryte. Noen roper på meg. Veldig langt borte.

s. 543

Årets første bokryggpoesi

For litt siden tittet jeg innom hos Karen og ble påminnet hvor lenge siden det er siden mitt siste bokryggpoesi, så jeg fant sporenstreks frem kamera og noen boktiler som jeg syntes ga en spennende mening:

meg eier ingen!

under en ny måne;

kvinner som løper med ulver

Den ensomme polygamisten

That's me in the corner

Før jeg la meg i går kveld leste jeg noen historier i The Girl on the Fridge. Etter jeg la meg leste jeg flere. Om natten var jeg på flukt sammen med en gruppe mennesker. Vi løp i et fjellside dekket av skog og klarte til slutt å forskanse oss i en hytte, men forfølgerne oppdaget skjulestedet og vi måtte oppgi hytten. Med hjertet bankende hardt i brystet forsøkte vi i det lengste å gjemme oss under et overheng nedenfor hytten. Til slutt måtte vi gi opp. Det var denne kvinnen, med et forpint uttrykk og ikledd blå- og hvitblomstret husmorkjole som helt uanfektet kom gående, og bakom: svartkledde soldater med automatvåpen. Hun beordret splittelse av oss, jøder til en side og kristne til en annen, og pekte i retning av stier til to ulike retninger. Vi begynte å gå, men siden jeg følte at jeg hverken tilhørte den ene eller den andre gruppen snek jeg meg bort i et ubevoktet øyeblikk og gjemte meg mellom en steinknaus og en stor veltet trestamme. Kvinnen i husmorkjole hadde åpenbart en jegers fornemmelse og jeg fikk ordre om å komme frem. Nedover stien bar det, mørkt og smalt med høye truende trær til begge kanter. Plutselig ble greiner brettet til side og der! Der lå familiene nedenfor. Ikke drept av de svartkledde. Av hverandre. For å unnslippe. Og det var vakkert! Der på bakken lå mennesker side om side, pent antrukket. Alt ble lyst og fredelig. Jeg satte meg opp med et rykk, drivende våt av svette og innså at jeg hadde drømt. Hjertet banket fremdeles hardt og raskt.

Jane møter Mr. Rochester

Litt videre i Jane Eyre har jeg kommet, til kapittel 16 på side 221 og Jane og Mr. Rochester begynner å bli godt kjent med hverandre. I alle fall har de glede av hverandres selskap og diskusjoner, og så langt handler det om hvordan forholdet mellom dem utvikler seg. Jane føler seg tiltrukket av ham, men han behandler henne med skiftende humør, noen ganger vennlig og andre ganger stikk motsatt. Likevel blir hun ikke fornærmet eller såret for hun innser at hun "had nothing to do with their alternation". 

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester. En ettermiddag i januar ber Mrs Faifax om at Adéle får fri fra undervisningen fordi hun er forkjølet, noe Jane godkjenner og sier seg villig til å spasere til byen for å poste et brev for Mrs Fairfax.

"It was three o'clock; the charm of the hour lay in its approaching dimness, in the low-gliding and pale-beaming sun. I was a mile from Thornfield, in a lane noted for wild roses in summer, for nuts and blackberries in autumn, and even now possessing a few coral treasures in hips and haws, but  whose best winter delight lay in its utter solitude and leafless repose. If a breath of air stirred, it made no sound here; for there was not a holly, not an evergreen to rustle, and the stripped hawthorn and the hazel bushes were as still as the white, worn stones which causewayed the middle of the path".

Underveis nyter hun naturens vakre vinterlandskap, og stanser for å skue utover Thornfield Hall. I kveldsroens hvisking og krusninger fra vannstrømningene som flyter forbi, høres plutselig lyden av tramping som umiddelbart bryter fortryllelsen av det myke og dempede. En uforskammet lyd! En hest kommer dundrende, og Jane tenker på hva Bessie, barnepleieren hos Mrs Reed, pleide fortelle om den svarte hunden Gytrash, "which, in the form of horse, mule or large dog, haunted solitary ways, and came upon belated travellers, as this horse was now coming upon me". Gytrash hadde derimot aldri en rytter, og på denne sitter en mann, hesten sklir og faller hvorpå et rop fanger Janes oppmerksomhet og hun går for å høre om han er såret og om hun kan gjøre noe.

Mannen banner og sverger, tydeligvis fordi foten er forstuet.
Innhyllet i en mørk ridekappe ser Jane et dystert ansikt med strenge, barske ansiktstrekk og et harmfullt og frustrert uttrykk. Hun blir ikke redd, men heller litt blyg; hadde han vært en tiltalende ung gentleman ville hun aldri våget å insistere på å hjelpe ham. Egenskaper som skjønnhet, kultiverthet, høflighet og sjarm, men om hun møtte disse egenskapene i mannlig form ville hun instinktivt visst at personen ikke nærte noen sympati for det som finnes i henne og følgelig ville hun unngått dem som man gjør med alt som er fiendtlig innstilt.

Hadde bare denne fremmede smilt og høflig avslått tilbudet om hjelp, ville hun gått videre uten å føle noen trang til å forsikre seg om at det gikk bra med ham, men den rynkede pannen, det skulende blikket og taktløsheten får Jane til å føle seg rolig og blir dermed værende når han vil at hun skal dra og sier til ham at hun ikke kan gå før hun vet at han er i stand til å stige opp på hesten. Han ser på henne for første gang og uten å gjøre seg til kjenne spør han henne ut og får vite at hun er guvernante på Thornfield. Deretter ber han henne om hjelp til å komme i salen og rir avgårde.

Like heath that, in the wilderness,

The wild wind whirls away.

(sitat fra et dikt av Thomas Moore, Fallen is Thy Throne; når det er kjærlighet luften, er den ukontrollerbar og blir en besettelse).

s. 170

Jane fortsetter til byen for å poste brevet og tenker ikke videre over episoden mer enn at det var en forandring i et ellers ensformig liv, men hun føler seg også oppkvikket

Jane Eyre av Charlotte Brontë

CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003

650 sider

Kjøpt hos Bokklubben.no