søndag 12. november 2017

En smakebit på søndag: Atonement


Denne helgen har Ina og jeg startet å lese Atonement av Ian McEwan.

Et epigraf i starten av boken:

"Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?"

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.
Jane Austen, Northanger Abbey
Forbløffet måtte jeg google - ian mcewan jane austen - og fant en god del antakelser og analyser, men de skal jeg verken lese eller gå inn på akkurat nå, men bakpå boken står det følgende:

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 
By the end of that day, the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will ave crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Atonement ble publisert i 2001, og regnes som en av de beste McEwan har skrevet. Boken ble nominert til Bookerprisen, og filmen som kom i 2007 ble nominert til BAFTA Award og Oscar.


lørdag 4. november 2017

Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene?

Sammen med Hedda leser jeg The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë denne høsten. Anne var fire år yngre enn sin søster Charlotte, som er mest kjent for romanen Jane Eyre, en roman som slett ikke kun er en kjærlighetshistorie. Denne leste jeg for noen år siden og ble veldig fascinert! Se gjerne anmeldelsen og mine innlegg om boken HER.

De tre søstrene Brontë; Anne (1820-1849), Emily (1818-1848) og Charlotte (1816-1855), ble oppdratt til å bli guvernanter, den eneste respektable måte for velutdannede kvinner å skaffe seg en inntekt på. Langt unna storbyene og det litterære samfunn i Haworth i West Yorkshire hadde familien Brontë sitt hjem, og i  løpet av sine korte liv skrev de en rekke mesterverker. Imidlertid ble ikke Anne like kjent som sine søstre, men hennes to romaner har likevel blitt klassikere i engelsk litteratur. Som datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, bodde hun det meste av livet med sin familie i Yorkshire. Hun gikk noen år på kostskole, og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845, før hun fulgte hun sine litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, i 1846, og to romaner; Agnes Grey, utgitt i 1847 og basert på hennes erfaringer som guvernante, og The Tenant of Wildfell Hall, som utkom i 1848, og er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden (Som skikken var på den tiden for kvinnelige forfattere, utga de sine bøker under mannlige pseudonymer).
Anne, tegnet av Charlotte 

Anne døde 29 år gammel døde av tuberkulose, og det kan sies at Charlotte var delvis ansvarlig for at søsterens forfatterskap ble glemt. Etter at Anne døde var ikke Charlotte interessert i å utgi The Tenant of Wildfell Hall på nytt da hun mente at "temavalget harmonerte for lite med den milde, tilbakeholdne, uerfarne forfatterens personlighet, smak og holdninger." En artikkel konkluderer med at Anne var en radikal feminist, og nå ser jeg frem til å lese om denne milde, stille lillesøsteren som var langt mer dristig og interessant som forfatter enn litteraturhistorien har villet det til.

På side 14 skriver Gilbert Markham til sin venn om de nye naboene. Mrs Helen Graham er tydeligvis en ytterst interessant person som, helt uhørt, kan komme dit uten mann og uten å delta i de sosiale konvensjonene. Slik er hans beskrivelse etter å ha sett henne i kirken:

And there I beheld a tall, ladylike figure, clad in black. Her face was towards me, and there was something in it, which, once seen, invited me to look again. Her hair was raven black, and disposed in long glossy ringlets, a style of coiffure, rather unusual in those days, but always graceful and becoming; her complexion was clear and pale; her eyes I could not see, for being bent upon her prayer-book they were concealed by their drooping lids and long black lashes, but forehead was lofty and intellectual, the nose, a perfect aquiline, and the features in general, unexceptionable - only there was a slight hollowness about the cheeks and eyes and the lips, though finely formed, were a little too thin, a little too firmly compressed, and had something about them that betokened, I thought, no very soft or amiable temper; and I said in my heart - "I would rather admire you from this distanse, fair lady, than be the partner of your home."
s. 13, i min utgave
Hvorfor blir vi ikke ferdig med Brontë-søstrene? De lidenskapelige og dramatiske fortellingene om Jane og Rochester, Catherine og Heathcliff er en del av svaret, og Wuthering Heights av Emily Brontë er visstnok det mest analyserte verket i engelsk litteraturforskning. Nå går jeg igang med å lese den yngste av de tre søstrene, som i ettertid er blitt avskrevet som den uten talent. "Men er det bare mangel på begavelse som gjør at hun er glemt, eller er forklaringen mer sammensatt?"

tirsdag 31. oktober 2017

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.
Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, sidemål
466 sider
Pocket, kjøpt

søndag 22. oktober 2017

En smakebit på søndag: Simone de Beauvoir

I boken Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til forsøker Toril Moi å komme nærmere innpå kvinnen som er det 20. århundres intellektuelle kvinne, og vise hvor vanskelig det var - og er - for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. Jeg har ikke kommet særlig langt i boken, og valg av smakebit er fra noen få sider fra der jeg er nå. Det jeg hittil har lest er meget interessant, og jeg kan ikke forstå at boken har støvet ned i hyllen min siden 1995!

For dagens intellektuelle kvinner er ikke alle Simone de Beauvoirs valg uproblematiske. Hvorfor benytter hun for eksempel enhver anledning til å erklære seg intellektuelt underlegen i forhold til Sartre? Før hun møtte ham, skriver hun, hadde hun aldri følt seg intellektuelt dominert av noen. Allikevel er det som om den selvsikre filosofistudenten bare trenger å møte stjernestudenten ved Ecole Normale Supérieure (ENS) for å føle seg truet i sin innerste identitet. I en av de mest briljante analysene i Hipparchia's Choice (L'étude et le rouet) viser Michéle Le Doeuff at alle de vesentlige elementene av Beauvoirs "erotiko-teoretiske" forhold til Sartre og til filosofien finnes sammentrengt i et lite avsnitt i Mémoires d'une jeune fille rangée ("En veloppdragen ung pikes memoarer"). Dette er scenen der Beauvoir beskriver en filosofisk diskusjon mellom seg selv og Sartre. For første gang, skriver hun, hadde hun bestemt seg for å legge fram sine egne ideer for Sartre, i motsetning til bare å diskutere relevante eksamensspørsmål med ham.
s. 29


lørdag 21. oktober 2017

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) ~ Stephen King

The Wind Through the Keyhole er en historie som er lagt mellom bøkene Trollmannen og glasskulen og Ulvene, og den har fått nummer 4.5 i serien om Det mørke tårn. Boken kom ut i 2012, altså en god stund etter siste bok som ble utgitt i 2004. Stephen King har uttalt at han aldri blir ferdig med The Dark Tower, så det kan godt tenkes at flere historier trenger seg på.

The Wind Through the Keyhole følger vi Roland og hans ka-tet idet en voldsom storm, kalt the Starkblast, gjør at de må søke ly. Romanen er en historie i en historie i en historie idet at Roland forteller to historier mens de venter på at stormen skal passere. Historien er fra hans yngre dager da han ble sendt av faren for å undersøke vitneutsagn om et morderisk vesen som forandrer skikkelse (shape-changer).

Vi får noe mer kjennskap til Roland sin fortid, men romanen er hovedsaklig fokusert på å fortelle en historie og ikke for å nøste opp i løse tråder.

Bakpå boken står det: At the scene of the crime he had tried to comfort a terrified young boy called Bill Streeter by reciting a story from The Magic Tales of the Eld that his mother used to read to him at bedtime, "The Wind through the Keyhole". "A person's never too old for stories," he said to Bill. "Man and boy, girl and woman, we live for them." And stories like these, they live for us.

Jeg har virkelig gledet meg over denne serien, og selv om The Wind Through the Keyhole i utgangspunktet er en helt grei bok med en helt grei historie som til tider er spennende, så merket jeg at nok var nok. Det kommer av at serien er avsluttet, skjedd er skjedd og det kan ikke omgjøres. Samtidig er jeg ambivalent. For historier kan fortelles i ettertid, det er tross alt det som ofte utgjør en historie. Det er ikke noe galt i det, men boken er basert på Roland og hans ka-tet som er på vei mot noe som faktisk er avsluttet. Uansett, jeg er glad for å ha fått den med meg, men skal du lese serien så ta for all del å les denne boken der den hører hjemme: mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene.

Jeg har lest serien sammen med Ina.






The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) av Stephen King
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Hodder & Stoughton, 2012
Engelsk
335 sider
Pocket, kjøpt

søndag 15. oktober 2017

The Art of the Novel: I ~ Milan Kundera

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet og Udødeligheten for mange år siden, og likte dem så godt at da jeg kom over den lille boken The Art of the Novel hos Boksalongen kjøpte jeg den sporenstreks. Boken inneholder syv essay som alle handler om hvordan Milan Kundera ser på den europeiske romanen, hans filosofiske betraktninger i så henseende. Bakteppet er ekstremiteten i det 20. århundret.

Jeg har lest første del av denne boken, som faktisk ikke er lang, tyve sider. Men det er tyve sider med høy tankevirksomhet og dermed målt i tid lang nok, og jeg har ikke klart å komme videre. Derfor skriver jeg nå om disse tyve første sidene og forhåpentligvis leser jeg resten i løpet av året. Jeg anbefaler dere som er interesserte å lese denne artikkelen i Klassekampen. fordi her hevdes det at Kundera mener at kunsthistorien er forgjengelig. Dette får meg til å tenke på Knausgård og hans undring over hva man kan føle når en ser kunst og hvordan det kan påvirke oss.

The crisis of European humanity


Den første teksten, "The Depreciated Legacy of Cervantes", skisserer den europeiske romanens historie. Kundera nevner blant andre Edmund Husserl (1859-1938), som snakket om menneskehetens krise i sine berømte forelesninger rundt om i Europa, og også skrev om dette i boken Krisen i de Europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologi (1936). Ifølge Kundera mente Husserl at krisens opphav ligger tilbake til begynnelsen av den moderne tid, som startet med Galilei og Descartes i det at de fremhevet viktigheten av den målbare vitenskapen fordi det var det eneste man kunne være sikker på. Dermed ble menneskets eksistens glemt, menneskets livsverden eller 'die Lebenswelt', som Husserl kalte det, kom i bakgrunnen.

Men så sier Kundera at også Cervantes er en av grunnleggerne av den moderne tid, fordi epoken innehar en tvetydighet; både forfall og fremskritt. Han hevder at om de to andre har glemt menneskets eksistens, så formet det seg en storartet kunst hvor nettopp studien av denne glemte eksistens er i fokus, og det er Don Quijote som drar ut i en ugjenkjennelig verden og blir en motpol til den målbare verden. Gud har ikke samme autoritet som før, og Don Quijote opplever at alt er mulig. For Kundera betyr Cervantes roman mye, og han argumenterer med eksempler fra etterfølgende forfattere, og kommer frem til at det han er tilknyttet er nettopp den reduserte arven etter Cervantes.

Denne delen avsluttes med det retoriske spørsmålet: But if the future is not a value for me, then to what am I attached? To God? Country? The people? The individual?

My answer is as ridiculous as it is sincere: I am attached to nothing but the depreciated legacy of Cervantes.

The Art of the Novel av Milan Kundera
Originaltittel: L'Art du roman, 1968
Faber and Faber, 1990
Denne utgave, 2005
Engelsk
165 sider
Pocket, kjøpt

søndag 1. oktober 2017

En smakebit på søndag: Bror din på prærien

I forrige innlegg skrev jeg at bloggen trengte et navneskifte, og nå har jeg tatt en avgjørelse. Takk til Marianne for forslag! Jeg har gått hele uken og tygget på det :)

For tiden leser jeg videre på Hoems slektshistorie og nå har jeg kommet et godt stykke ut i Bror din på prærien, som er andre bok i trilogien. Den første boken handler mest om oldefaren til Hoem som bodde på et jordstykke i Molde, samt familie som utvandrer til Amerika.

Atter ein gong kom våren til menneska i Day og Marshall County, og dei andre stadene i Midtvesten der innvandrarane frå Europa hadde slått seg ned. Dei var frå mange nasjonar no, frå Tyskland og Frankrike, Sverige og Norge, det var irar og polakkar, litauarar og estlendarar. Det var ukrainarar og russarar, ungararar og slovakar, og alle var dei komne for å finne eit betre liv for seg og etterkomarane sine.
s. 205  


fredag 22. september 2017

Leser, leste, har lest

For å kvitte meg med Melusine-navnet har jeg laget en ny header, men det var svært vanskelig å komme på et passende navn til bloggen. I alle fall et som ikke er brukt der ute allerede. Helst ville jeg hatt noe kort og konsist, som var enkelt å si og huske. Hvis du har et forslag sier jeg takk! Altså endrer jeg ikke selve bloggtittelen helt ennå, men den nye headeren blir stående.

God helg!


En som vet å kose seg i sofaen =^^=


mandag 18. september 2017

Olav Audunssøn og hans barn ~ Sigrid Undset

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg holdt på med ganske lenge, og det å avslutte dem fortoner seg merkverdig. Sørgmodig, rett og slett. Å ikke lengre skulle følge Olav eller barna hans i deres liv. Deres tanker og grublerier. Hvordan det går videre med slekten. Kanhende jeg ser meg nødt for å lese Kristin Lavransdatter igjen. Bøkene har jeg lest sammen med Hedda, som ble ferdig langt raskere enn meg. Jeg står fast ved det at dette er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter.

Dette bindet er delt inn i fire deler; Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Olavs strid med Gud fortsetter i Olav Audunssøn og hans barn, men Olav har nå funnet ut at det ikke nytter å stride og velger å legge det vekk. Ikke tenke på det. For barnas skyld. Og det er likevel for sent. Gjennom hele romanen er ære fremtredende, det er nettopp dette som kolliderer så grunnleggende med hva som er Guds ord og ønsker.

Romanen starter om våren etter den vinteren Ingunn døde. Olav griper en sjanse til å komme seg bort, det er så mye som minner om Ingunn og han savner henne. Det er umulig å forestille seg hvordan det skal bli å leve der i Hestviken uten henne alle årene fremover. Sigrid Undset bruker ofte sammenligninger med naturen for å beskrive følelser og sinnstemninger. For eksempel det at Olav er fullstendig klar over at de fleste årene hadde vært gledesløse, men minnene om den lykke de hadde hatt sammen var sterke - "Når to trær er runnet opp sammen fra roten av, så blir løvkronene deres som en. Og faller den ene, så tykkes det som blir stående efter alene, se forvokst ut." Og slik kjenner Olav seg; blottet og skakkvokst. Ingenting kan nå holde ham hjemme, og han reiser til England i handels-øyemed.

I England blir det dårlig med handel, men Olav angrer ikke på reisen for han føler seg lykkelig og ung igjen. Han går til messe, og tenker mye på Gud, som han nå vet med hele seg at han aldri kan slutte å elske. Han tenker fremdeles på sin synd, men det forekommer ham at det ikke er så mye å si nei til likevel for å få fred med Gud. Hjemme hadde han grublet, taus og fortvilet - det var hans ære, hans velferd, hans liv. Dette er andre gangen Gud taler til hem, en sterk røst, men likevel svikter motet. Omsider skjønte han at valget stod mellom Gud og seg selv, og han forsøker å samle trådene i sitt livs ulykker. Denne første delen er virkelig selvransakende, og til slutt kommer Olav likevel tilbake til det han alltid har gjort; at han ikke handlet urett da han drepte Teit eller det at han og Ingunn begynte samlivet før de var rettmessig gifte. Vel hjemme "kjente han inn til røttene av sitt vesen at han var bundet til å være alene, like fast som om han hadde bundet seg selv med et munkeløfte - bare at det var ikke som om hans egen vilje hadde hatt noe å gjøre med det. Det skulle være slik, enten han ville eller ikke ville. Nu var hans liv blitt som å ta seg frem i en veiløs ødemark, han skimtet hverken råd eller sti, og han måtte ta seg frem alene."

I andre del, Ødemarken, er nettopp Olavs ensomme liv som han selv valgte ved veiskillet i sentrum. Han sier nei takk til lykken, han har valgt seg selv til tross for at han alltid hadde trodd at han skulle komme til forlik med Gud. Dermed mistet han selve kjærligheten til Gud, og også kjærligheten til alt annet han holdt dyrt og kjært her i livet.  

Selv om det er tydelig at Olav er glad i Eirik, nærer han en motvilje mot ham. Eirik på sin side opplever farens taushet og det at han aldri vet hvor han har ham, som utålelig. Det gir ham en angst, og han strever for å tekkes faren. Å bli sett av ham, og få hans anerkjennelse. Eirik har en fremtreden fantasi, og lager sine egne historier om hvordan tingene gikk for seg. Det er noe av dette som Olav irriterer seg over, for ellers gjorde gutten god nytte for seg. Men det uroer Olav også, og han forsøker å ta seg mer av ham. Eirik er ofte forbitret mot faren, men bare Olav sier et vennlig ord glemmer han all sin bitterhet. Han drømmer stadig om å gjøre noe som skal vinne farens velvilje.

Slik er situasjonen mellom far og sønn, og når Eirik er i sitt sekstende år tar han mot til seg og sier i fra til faren om hvor urimelig og urettferdig han er. Olav skjønner at han har rett, og da Eirik rømmer blir han fra seg av angst. Etter en tid får han vite at Eirik har søkt inn mot Oslo for å lære hærmannsferd og hovmannsseder. Årene går og Olav faller til ro. Det er velstand i Hestviken. Av og til hender det at han får et glimt at hun som er borte, hun hadde jo også lovet å komme tilbake om det var mulig. Olav er i det hele ganske selvsentrert i sine grublerier og levevis. For eksempel da han besøker Torhild for å se til sønnen, Bjørn. Han blir svært overrasket da hun forteller at hun har giftet seg, det var det eneste han ikke hadde tenkt på. For det det hadde vært som om han eide noe med det at han visste at hun gikk der...

Så skjer det at hertug Eirik stiller seg i åpen opposisjon til kong Håkon, og Olav blir med i opprøret mot hertugen. I slike lag føler han seg mest glad og i live, og som høvding for mennene fra Folden drar de sammen med bondehæren mot Oslo. Selv om han blir stygt såret kjenner han seg likevel glad for at motstanden ender med et positivt resultat. En erkjennelse kom ut av det også; at det som la lykken øde ikke nødvendigvis var at han led.

Tredje og lengste del, Vinteren, handler mer om Cecilia Olavsdatter som nå er femten år. Selv om vi aldri får hennes perspektiv direkte, blir vi bedre kjent med henne gjennom hennes valg og handlinger. Olav har tatt til seg en fosterdatter som blir gode venner med Cecilia, og når de rir til kirken blir Olav stum av glede - så vakre og vene er de. Valget han en gang hadde gjort, fører til at alt han utrettet var for de to unge og det var sjeldent han tenkte på Eirik. Så ser han at det skjer noe mellom Cecilia og Aslak, som er på gården for tiden. Dermed ordner han det slik at Aslak må reise, og motsetter seg et giftermål mellom dem selv om det er tydelig at de er forelsket.

Denne delen handler også mye om Eirik som plutselig kommer hjem sammen med en venn; Jørund. To ulike unge menn, og på sett og vis er Eirik med Jørund mest fordi den andre er populær. Cecilia er mye sammen med dem, og det tar ikke lang tid før spørsmålet om giftermål kommer opp. Olav er motvillig, men finner ut at Jørund og hans slekt er rike og godt likte. Han snakker ikke med datteren, men ilegger henne føleleser og gjør sine antakelser. Hvorom allting er så blir de gift, og Cecilia motsetter seg ikke. Skjønt, det synes ikke som om hun er overlykkelig heller. Cecilia er en sterk kvinneskikkelse, og når hun får husfruenøklene styrer hun som en dyktig kone.

Varme følelser vekkes i Eirik for fostersøsteren, Bothild, men han går for bryskt frem og ødelegger noe som kunne vært fint og vakkert. Da hun dør av en sykdom sliter Eirik med tanker rundt dette og bestemmer seg for å gå i kloster. Dette veller opp tanker og ambivalente følelser hos Olav, for det ville være en lykke for Eirik og Cecilia og han trengte ikke nages av tankene på den uekte arving som han hadde sveket inn i ætten. Olavs grublerier og tanker fortsatte å svinge frem og tilbake mellom hans valg og det som kunne vært. Når han gir bort Eirik til klosteret, kjenner han at det er sin egen sønn, og at kjærligheten til ham er stor. Ett år blir Eirik i klosteret før han kommer hjem igjen, noe Olav blir svært harm for. Fra Eiriks perspektiv fortonte det seg som en fornuftig avgjørelse, men Olav vil ikke høre. Etterhvert ser faren at sønnen har forandret seg den tiden han var i klosteret, og freden blir på et vis gjenopprettet.

Cecilia har vanskelige kår der hun bor hos Jørunds slekt, og det ender med at de flytter til Hestviken. Her blir de sammenvevde livene deres ikke helt som det var tenkt, og tiden blir mørkere og mørkere. Dystre tanker og grublerier, taushet og ulykker overskygger alt annet. Ættens ære krenkes, og det synes som om alle synker ned i sitt eget som forblir en eneste lang vinter.

Den siste delen, Hevnersønnen, er mye preget av glede og lykke! Man skulle gjerne tro at det er Eirik som hevner seg på Olav, og på sett og vis er det det - men altså ikke på den måten en kan tenke. Han har hver dag med seg i sin bønn om å få bære boten i sin fars sted. Og Olav, får han noensinne sluttet fred med sin Gud? Sigrid Undset var alltid opptatt av å skildre livet slik det er, og hun mente at den katolske tanken om Guds væren som absolutt og objektiv sannhet var løsning på mangelen på orientering i den moderne livsstilen. På denne måten blir Eirik Olavs frelse, og samtidig blir hans tanker om ære beholdt. De nye lovene skal gjelde som de rette, men blant folk flest er det fremdeles de gamle lovene som gjelder, og her har æren en dominerende posisjon.

Det hele er så vakkert skrevet! Les gjerne de andre innleggene om disse bøkene, der står det mer om hva som er så fantastisk bra med dette tobindsverket.




Den første boken har jeg skrevet om her:
Olav Audunssøn i Hestviken:

Her er innleggene til Hedda:
Olav Audunssøn i Hestviken:

Olav Audunssøn og hans barn:


Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang, 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 10. september 2017

Skjøgens bok ~ Bergljot Hobæk Haff

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff har jeg hatt stående i bokhyllen ganske lenge, sammen med Attentatet og Den evige jødeFaktisk fikk jeg dem (bortsett fra sistnevnte) av Ellikken som hadde opprydning i bokhyllene sine for noen år siden. Hun fant da ut at hun hadde altfor mange bøker i forhold til plass, og bestemte seg for å gi dem bortSkjøgens bok kom ut første gang i 1965, og her tar Hobæk Haff opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Jeg har tidligere skrevet at det var Skammen som gjorde at jeg fikk øynene opp for forfatteren, den gjorde et sterkt inntrykk! Fascinerende at det går an å skrive slik! Skjøgens bok er også skrevet i et gnistrende språk, det er en fryd å lese. Her er en smakebit, og jeg skulle gjerne hatt mange flere, men det er en bok som rett og slett må leses for å forstå fullt ut det litterære språket hos Hobæk Haff.

Skjøgen skammer seg ikke over sitt yrke, slik det er forventet av henne. Nei, det har derimot mangedoblet hennes innsikt i alt menneskelig og nettopp derfor er hun en elsket og aktet person for de fattige menneskene i gaten der hun bor. Hun er til stede for både barn og voksne. Fordi hun har vært utestengt fra livet, ser hun det derfor gjennom et opplyst vindu, noe som øker hennes innsikt og forståelse for andre. Mennene som kommer til henne kler seg nakne på mer enn én måte, og hun rommer dem alle. Hun fungerer som en sjelesørger eller psykolog, og gjennom hennes nedtegnelser, som denne boken er strukturert som, blir vi kjent med både menneskene i gaten og de som bor på den andre siden av broen. Det er varme og humor, men også tankevekkende. For eksempel hvordan vi mennesker har en tendens til å dømme og være nedlatende, og det at skjøgen har sin egen skjebne.

Det er absolutt en bok å få med seg! Jeg skal snarest gå i gang med en av de andre som venter i bokhyllen. Du kan lese litt om Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) her, og mer utfyllende på Norsk biografisk leksikon

Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1965
De norske Bokklubbene A/S 1999, for denne utgaven
Norsk, bokmål
Innbundet, gave

En smakebit på søndag: Skjøgens bok

I går leste jeg ut Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Denne boken kom ut første gang i 1965, og Hobæk Haff tar opp madonna- og skjøgemotivet. På en glitrende måte har hun skapt et ruvende kvinneportrett.

Litt fra teksten på omslaget: Skjøgen er et varmt og frodig menneske med favnen vid åpen på mer enn en måte. Vi møter hennes kunder, som er menn fra alle samfunnslag. For de fattige menneskene i gaten der hun bor, er hun en aktet og elsket person. Skjøgens omfangsrike, jordnære og generøse person forener det opphøyde og lave i menneskene.

Smakebiten er hentet fra begynnelsen av boken:

Som sagt, jeg er vel ikke nettopp noen skjønnhet, men en fryd for øyet er jeg da, det får jeg daglige beviser for. Og i min stilling er det kanskje nettopp en fordel å være så svær og uformelig, jeg kan slenge meg nedpå så de forslår og fylle hele madrassen med mitt hvite menneskekjøtt. Ja, jeg sier det likegodt rett ut som det er. Skal tro om det ikke er dette som gjør meg så meget søkt at jeg ikke vil ha noe utenomsnakk. Mennene er jo i det stor og hele som andre mennesker og har i det daglige bruk for omsvøp og forkledninger. Men her hos meg får de lov til å kle seg splitter nakne. Kanhende bærer de nag til meg for det i fullt dagslys, jeg vet ikke, men de kommer iallfall til meg om og om igjen og kler seg nakne i det røde lampelyset og er seg selv.
s. 5-6





onsdag 6. september 2017

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn ~ Stephen King

Å skulle skrive om Det mørke tårn, som har vært med meg så lenge; ja omtrent ett år faktisk, faller meg vanskelig. Astrid Terese har skrevet oppsummerende om bøkene, og det hun tidligere har skrevet om bøkene er direkte årsak til at jeg fattet interesse for dem. Da jeg hadde lest første boken skrev jeg at det ville være vanskelig å si noe om den, men nå fortoner det seg som peanuts i forhold til å skulle avslutte serien. Men hvor vanskelig kan det være og hva er det som eventuelt gjør det vanskelig?

Det har vært en spennende og eventyrlig reise. Det har vært noe oppgitthet, men for det meste spenning, dramatiske begivenheter, hendelsesrikt innhold med fantasifulle og til dels tankevekkende partier, og jeg har sett frem til neste side og neste kapittel og neste bok. Det er rart å være ferdig. Sånn er det med det. Skjønt helt ferdig er ukorrekt; fremdeles gjenstår The Wind Through the Keyhole 
og filmen.

Stephen King har forklart sin fascinasjon for diktet Childe Roland to the Dark Tower came ved at Browning aldri sa noe om hva det mørke tårnet var, og King begynte å lure på hva det faktisk var. Dermed bestemte han seg for at alle har et mørt tårn i hjertet som de ønsker å finne. Denne syvende boken starter med de to siste versene av Brownings dikt:


Not hear? when noise was everywhere! it toll’d 
Increasing like a bell. Names in my ears
Of all the lost adventurers my peers,—
How such a one was strong, and such was bold,
And such was fortunate, yet each of old
Lost, lost! one moment knell’d the woe of years.

There they stood, ranged along the hill-sides, met
To view the last of me, a living frame
For one more picture! in a sheet of flame
I saw them and I knew them all. And yet
Dauntless the slug-horn to my lips I set,
And blew “Childe Roland to the Dark Tower came.”
- Robert Browning,
“Childe Roland to the Dark Tower came”



Margaret Atwoods tolkning er at Childe Roland er Browning og hans søken etter å skrive diktet, og Det mørke tårn inneholder akkurat det Roland/Browning frykter mest: Roland/Browning "in his poem-writing aspect." Det er mye inspirasjon å spore, for Browning lot seg inspirere av Shakespeares Kong Lear (ca. 1607) som igjen fant inspirasjon i eventyret Childe Rowland. Ikke nok med det, diktet har inspirert til flere romaner - se listen her.

Serien har jeg lest sammen med Ina, og vi har begge likt historien som har vært svært begivenhetsrik. Det som er vanskelig, som jeg skrev innledningsvis, er å kjenne på vemodigheten nå som serien er over. Og jeg antok den ville ende på en klassisk fantasy-vis, men derimot var slutten overraskende. Mer enn overraskende; den var helt vill for å si det mildt. Jeg tror jeg aldri vil komme over den. Rett og slett fordi jeg synes det er trist å tenke på at Roland kanskje aldri vil finne sitt mørke tårn. Summa summarum, så vil jeg absolutt anbefale denne serien videre! Nøl ikke, men les gjerne mine anmeldelser av de foregående bøkene for å få et bedre innblikk i hva serien går ut på:





Det mørke tårn av Stephen King
Originaltittel: The Dark Tower (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
923 sider
Pocket, gave

søndag 3. september 2017

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn og hans barn

Nå som jeg holder på med bøkene om Olav Audunssøn og kommet såpass langt at jeg snart avslutter siste boken, passer det bra med en smakebit. Den er fra Olav Audunssøn og hans barn:

Det var en lang og tung vei han hadde vandret bort fra deres ungdom. Og når han nu tenkte efter, så var den tiden de hadde levd sitt liv sammen som mann og hustru her i viken, bare den minste delen - i tolv år hadde de bodd sammen, men hans utlegdsår i ungdommen hadde vart i bortimot ti, og nu var det over tretten år siden hun døde. Aldri før hadde han kommet til å tenke på det - den tiden da hadde kunnet leve sammen som gifte folk, hadde vært kort i grunnen. Det hadde stått for ham som de hadde hørt til hinannen fra det første han kunne huske, og det sluttet ikke med hennes død. Det var først da hans eget liv tok til å tørke opp og visne, som et tre blir gammelt, hult og fausket med færre og færre grener som spretter i løv hver vår, at han holdt opp å kjenne de var bundet sammen, meget dypere og videre enn han selv noensinne hadde kunnet se - men de korte tidene de hadde kunnet nyte hinannens elskov, på Frettastein den høsten og de første årene her i Hestviken, de hadde bare vært som synlige tegn på den hemmelige samhørighet mellom dem.
s. 350



lørdag 2. september 2017

Sommeroppdatering og høstlesing

En liten oppdatering nå som den første høstmåneden er igang, for hva skal leses i høst? Akkurat nå skinner solen, men rå luft har sneket seg inn i de varme strålene og jeg ser for meg å sitte foran peisen å lese når høstmørket omslutter dagen. Noe varmt i koppen og et teppe over beina, ja det kan absolutt frembringe den perfekte lesemodusen!

Makrobilde av en rose med dugg


Historien om Olav Audunssøn holder jeg fremdeles på med, men nå er det ikke mye igjen. Hedda ble raskere ferdig og har skrevet om bøkene allerede. Jeg skal ikke kikke på de innleggene før jeg har lest ut den siste boken, men jeg kan i alle fall si at dette er fantastisk lesing!

Milan Kunderas The Art of the Novel skal jeg også fortsette på, og helt tilfeldig har jeg startet på en ikke-planlagt bok, nemlig Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff. Det er lenge siden jeg leste noe av denne forfatteren, men jeg vet hun skriver vanvittig bra og jeg er glad for at jeg har flere uleste bøker i bokhyllen av henne.

Knausgårds Så mye lengsel på så liten flate leste jeg ut, og har skrevet om den her.
Det er rart å være ferdig med Det mørke tårn, men samtidig er det minst én bok til og den skal startes på sporenstreks etter at anmeldelsen av den siste Tårnet-boken er publisert. Det blir nok i løpet av neste helg, og enn så merkelig det kan føles så vil det bli et gledelig gjensyn med Rolands ka-tet i en sidehistorie. Denne bokserien leser jeg sammen med Ina, og det blir spennende å se hvilke bøker vi kommer frem til som etterfølger av Tårnet.

Jeg har startet på Edvards Hoems slektshistorie; Slåttekar i himmelen likte jeg godt og ser frem til å fortsette med Bror din på prærien.

Wassmo sin siste bok om Dina og slekten hennes har jeg anskaffet meg utelukkende fordi Dina-bøkene fremdeles fremkaller minner om hvor godt jeg likte dem. Den som ser ligger langt fremme på leselisten.


Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur

Sakprosa

fredag 1. september 2017

Julia og nordlyset ~ Cathrine L. Wilhelmsen

Da jeg fikk forespørsel fra Cathrine L. Wilhelmsen om jeg kunne tenke meg å lese de siste bøkene deres var jeg snar med å takke ja. Perlehviskeren som kom ut i 2015 er en nydelig historie! Den handler om skilsmisse og et barns følelser rundt opplevelsen av det.

Julia og nordlyset handler også om følelser, og om hvordan det gikk til at julenissen begynte å fly gjennom luften på julekvelden.

Julia er yngst i en søskenflokk på syv og hun har gledet seg stort til det skulle bli hennes tur til å være med faren og dele ut pakker. Faren, som er selveste julenissen, har det fryktelig travelt og følgelig ekstra sliten nå på julekvelden. Fire år måtte man være for å kunne hjelpe til og ikke gå i veien, og nå er hun gammel nok! Men så skjer det at hun ikke rekker sleden i tide, og de andre drar uten henne. Da dukker Ola opp og han vet om en måte Julia kan hjelpe faren på. Dermed drar de nordover på hans flyvende snøteppe, helt til landet Nord. Her møter de dronning Nordlys, og da Julia vender hjem har hun med noe som kan hjelpe faren til å rekke frem til alle barn i tide.

Som Perlehviskeren følger også Julia og nordlyset et tradisjonelt mønster med trefasestrukturen hjem-borte-hjem hvor Julia drar på en reise for så å vende hjem igjen. Det er en spennende reise selv om den ikke varer lenge, og hun får se litt av hvert på veien. Illustrasjonene av Christoffer Paulsen er eventyrlig vakre, det er som om magien lyser ut fra sidene. Ja, det var en fryd å bla i boken.

Etter min vurdering enda en fin bok fra Wilhelmsen som kan bidra til samtale rundt det å være minst og ikke stor nok til å hjelpe til. Og de andre har det så travelt - den som er yngst kan fort bli overlatt til seg selv. Skulle jeg ha noe å utsette på historien må det være Ola. Han passer ikke helt inn ettersom hans eneste rolle er å eskortere Julia til Nordlyset. Han er såpass anonym at historien hadde fungert bedre om snøteppet hadde kommet på egenhånd. Men utover det vil jeg si at dette er en herlig magisk fortelling som passer ypperlig i desember!

Julia og nordlyset av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Christoffer Paulsen
WilhelmsenWinther AS, 2017
Norsk, bokmål
54 sider
Innbundet, lesereksemplar 

mandag 28. august 2017

Slåttekar i himmelen ~ Edvard Hoem

Slåttekar i himmelen er historien om Edvard Hoems oldefar, Nesje. Men også en del av landets historie på slutten av 1800-tallet. Det er ikke mye informasjon Hoem har om oldefaren, og i romanen har han diktet ham frem. Enkelte er skeptiske til slik fremdikting, men jeg synes det fungerer svært bra. Nesje bodde i Rekneslia ovenfor Molde, på jordstykket han hadde leid av storbonden. Her starter fortellingen i 1874, trettiseks år etter Nesje ble født og to år etter at hustruen døde. Han er slåttekar på Gørvell-gården, men arbeidet på gården hele året. Dette innebar at han måtte ta seg av sin egen jord i ledige stunder, som oftest om natten. "Ein plassbonde og husmann har inga tid til rangling og lediggang."

Hoem beskriver landskapet slik at jeg ser det for meg selv om jeg aldri har vært der, og utsikten fra Kringsjå var nesten som på bildet. Men det er lite romantisk, selv om landskapet er vakkert. Skjønt, det oppstår når Nesje møter Serianna. De giftet seg og fikk barn, tre gutter og en jente. Nesje hadde også en sønn fra sitt første ekteskap, Hans. Det er harde tider og mange reiser til Amerika, men Nesje vil bli akkurat der han er. Seriannas søster, Gjertine, har derimot andre tanker. Hun har ikke tro på at det vil bli bedre i Norge, og snakker om å reise. Det blir gjennom henne at vi får innblikk i både det å være kvinne og hvordan livet var som nybygger i Amerika. Det er sterke kvinner Hoem skriver om, som både sier imot presten og som tar styring i sitt eget seksualliv.

Dette er en svært fin bok som både er lettlest og som inneholder mye interessant i forhold til de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada (snl), og felles for de fleste var at de ønsket å skape seg et bedre liv. Norge var et fattig jordbruksland, og det var stor befolkningsvekst som førte til lite plass på gårdene. Det var også sviktende avlinger på 1800-tallet, mens i Amerika var det enorme landbruksarealer med anledning til å bygge seg en gård og skape seg et nytt liv. Edvard Hoem skriver frem endringene som skjer i landet og i Molde. Nesje skjønner ikke at folk drar, enten over havet eller til andre og større byer. For det skjer jo ting i Molde hele tiden! Eller? Det er økonomiske nedgangstider, motløshet og yrker som slåttekar og salmaker blir utkonkurrert av maskiner. 

Vi blir kjent med Gjertine når hun hos Serianna i forbindelse med fødslene, og i 1881 giftet hun seg med salmaker Ole. Amerika lokket, eller snarere brevene fra slektninger over there, og de bestemte seg for å dra. Det var så mange som reiste at amerikareisen var blitt en immigrantindustri, slik at selv den største reddharen trygt kunne våge seg ut på langferd. Vel fremme er det likevel hardt arbeid som gjelder, det var ingen dans på roser der heller. Det er utrolig spennende å lese om, og nå ser jeg frem til oppfølgeren! 

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2014
Norsk, sidemål
352 sider
Pocket, kjøpt

søndag 13. august 2017

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder ~ Karl Ove Knausgård

Fra mai til oktober 2017 vises utstillingen "Mot skogen - Knausgård om Munch", som er et samarbeid mellom Karl Ove Knausgård og Munchmuseet hvor han har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som det er svært lenge siden noen har sett utstilt. Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Det var inne på Rose-Marie sin blogg jeg først fikk kunnskap om boken, og hun var svært begeistret. Jeg har lenge hatt planer om å lese Knausgård, men har vegret meg for å starte på Min kamp, selv om jeg har bok én og tre stående i bokhyllen. Kunne Så mye lengsel på så liten flate være en grei Knausgård-start? For å si det først som sist; jeg likte denne boken. Jeg liker måten Knausgård funderer over livet gjennom maleriene, gjennom samtaler, gjennom sitt eget forfatterskap. Det er ikke dermed sagt at jeg er enig i alt.

"Hadde jeg greid å skrive slik som Munch maler hadde det virkelig vært noe", har Knausgård uttalt. Med mine begrensede kunnskaper om maleren og om kunst i seg selv har jeg gjennom boken fått utvidet min horisont. For selv om det er Knausgårds subjektive oppfatninger og tilsynelatende andres subjektive oppfatninger, var det for meg slik han beskriver det da han leste tekster og bøker om kunstverks tilblivelse; "Det disse tekstene gjorde, tror jeg, var å sette ord på noe jeg ikke visste at jeg visste" (s. 80).

For er det ikke slik, at man kan se kunst og føle noe? Og hva er dette noe, som påvirker oss på en eller en annen måte?

"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselige innsikten om livets opphør lå i motivet" (s. 7).

Slik åpner Knausgård boken, og fortsetter med å fortelle en del om Edvard Munch fordi han mener det finnes en forbindelse mellom kunstnerens personlige erfaringer og deres verk, men ettersom det ikke er like opplagt hva denne forbindelsen består i utforsker han det i disse tekstene.

Hva er det med Munch? Eller, hva er det med Knausgård? Og hvorfor Knausgård om Munch?


Det er alltid mye man kan si om maleriene til Munch, og jeg antar - etter all publisitet - at det også er mye å si om skriveriene til Knausgård. For boken handler ikke bare om Munch, men vel så mye om Knausgård. Og faktisk også litt om meg.

Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Man kan spørre seg, var det nødvendig å skrive denne boken på grunn av det? Kunne han ikke bare tenkt sine tanker og nøyd seg med det? Nei, Knausgård skriver, og jeg får et inntrykk av at han ikke klarer å la pennen hvile. Han må. Han må skrive. Muligens er det nettopp det som ble hans kamp.

Gledelig at han nevner Foucault som en teoretiker han setter høyt - jeg fikk også noen aha-opplevelser når jeg leste noen av teoriene hans. Noe som er viktig er den almengyldige sannhet, den som er det samme uansett hvilken tidsperiode man beskjeftiger seg med. Knausgård mener kunstnerne ønsker å uttrykke det sanne, fordi sannheten "er da oppfattet som bak noe, det er alltid et slør av forestillinger som må rives til side for at vi skal kunne se den, skal kunne se verden slik den egentlig er. Og for å gjøre det må man være i besittelse av et annet språk enn samtidens, siden samtidens språk er del av det som dekker til eller skygger for."

Maleriet før maleriet

Det handler om utgangsposisjonen, grunnlaget for kunstnerisk virksomhet, det som alltid er der på forhånd, og som allerede før maleriet er påbegynt står mellom maleren og motivet. Det er noe av dette Knausgård forsøker å utforske ved å finne frem de mindre kjente bildene til Munch. Hva var han ute etter? Ifølge Knausgård handler kunst like mye om å lete som om å skape, men etter hva? Sannhet. For Knausgård er sannheten uforanderlig og kjernen i all kunst, den må erfares uten forestillingene fra omverdenen. Han snakker om en forestilling hvor skapelse handler om at det uttrykte oppstår i det øyeblikket det uttrykkes og ikke i forbindelse med en overføring. Altså om tilblivelse. For en kunstner er derfor kunnskap ingen fordel, for kunnskapen er der på forhånd. Det avgjørende er erfaringen. Og bildene lever i vår forestillingsverden, det er slik kunsten til Much ennå lever.

For å si det slik, og for å besvare mitt innledende spørsmål om Så mye lengsel på så liten flate kunne være en grei Knausgård-start, så ja - det tror jeg absolutt. Når Knausgård sier at han gjerne kunne tenke seg å skrive slik som Munch malte så skjønner jeg det. Etter det han skriver i disse tekstene så får han frem hvorfor. Og jeg synes det er nydelig. Det er svært interessant å lese om Knausgårds forsøk på å finne den samlede faktoren for Munchs bilder. Finner han den? Han finner i alle fall sin egen. Det er som om han forsøker å dykke ned i hva livet er, hva som er essensen. Sannhet, virkeligheten, hva det er for noe. Og han finner en lengsel. En lengsel etter å høre til, å få lov til å være blant de andre.

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård
Forlaget Oktober, 2017
Norsk, bokmål
248 sider
Innbundet, kjøpt

tirsdag 4. juli 2017

Våroppdatering og sommerlesing

Det er ingen tvil om at det er sommer, men temperaturen er ikke noe å rope høyt om. Fra neste uke har jeg tre ukers ferie og håper virkelig det blir varmere, men uansett skal det bli en god del lesing, turer og jordbærspising.

Av bøker notert i forrige oppdatering, er det historien om Olav Audunssøn og serien om Det mørke tårn som har stått i hovedfokus og som jeg skal fortsette med. Men også Atwood er blitt lest, samt Elena Ferrante. Jeg har startet på The Art of the Novel av Milan Kundera, og hatt mitt første møte med Torborg Nedreaas, en forfatter jeg absolutt skal lese mer av. Også Knausgårds Så mye lengsel på så liten flate har jeg startet på, forøvrig en av bøkene som ble anskaffet for ikke lenge siden. Videre skal jeg gi Ian McEwan en ny sjanse, denne gangen med Atonement. Og nå har jeg mer av Brontë-søstrene som skal leses (Anne og Charlotte). Det er nok å ta av.

God sommer til alle som er innom :)


Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur:



Sakprosa:

Bøkene, bortsett fra to :)

søndag 2. juli 2017

Olav Audunssøn i Hestviken ~ Sigrid Undset: Del II

Ja, alt har sin pris. I dette innlegget skal jeg si noe om hvordan det har seg i forhold til Olav og Ingunn, sett i perspektivet om ære. De to ungdommene oppdaget altså hverandre som mann og kvinne, de er ikke lengre barn. Men bene veien frem til kirkedøren, høgsetet og brudesengen blir det likevel ikke. Det har tatt litt tid mellom disse to innleggene grunnet en hektisk forsommer. Men intet er glemt, dette er et verk som alltid kommer til å være med meg videre.

Forestillingen om ære går som en rød tråd gjennom romanen, og den kolliderer med Guds vilje. Ingunns foreldre dør, og nå er det Steinfinns brødre som skal verne og sørge for Ingunn. Med dette tenker Olav at det er en klar sak i det at de to skal bli mann og kone. Skjønt, han tenker også at i all sin glede og lengsel etter bryllupet hvor alle skulle tjene til hans og Ingunns ære ble det nok med en bittersmak nå som de ikke var æren verdt. "En båt og en hest og en brud skal en mann helst ha kjøpt på rett vis før han tar og nyter dem", så han har syndet godt allerede. Steinfinns brødre, Kolbein og Ivar, avslår giftemålet. Da råder Arnvid dem til å reise til Hamar og få hjelp av biskopen. Men det er kompliserte saker og selv om biskopen gjør hva han kan, kommer det ikke til enighet. Så skjer det at Olav og Arnvid munnhugges med Kolbeins sønner, og i vrede hugger Olav ned Einar Kolbeinssøn slik at han dør. Dermed blir han lyst utleg, og må flykte ut av landet.

Del to, Ingunn Steinfinnsdatter, handler i hovedsak om Ingunn og vi blir bedre kjent med henne der hun er overlatt til seg selv. Hun blir nemlig sendt til sin farsøster, fru Magnhild på Berg, hvor hun skal ta seg av farmoren. Ingunn vantrives ikke akkurat, men hun er vek og drømmende. Hun føler seg kraftløs og synker stadig bort i egne tanker - kommer han noensinne tilbake? Og det er vanskelig å se for seg "at hun noen gang skulle bli lovlig gift med Olav Audunssøn, få styre i hans gård, og føde hans barn." Ingunn er vakker, men tander som et gresstrå. Slik hun trer frem for meg opplever jeg en ensom kvinne som går og sliter med sine egne tanker uten å ha noen å støtte seg til. Hun er fast bestemt på å holde fast ved Olav og bli ham tro. Hun går der på Berg og venter, og når de en sjelden gang får besøk, ser hun at tiden går altfor fort - det hender så mye i andres liv. Hun blir så usigelig trett av å vente, og pines av uro og lengsel og angst: Hvor lenge skulle det vare!

Så endelig, mot slutten av sommeren, kommer han. Men han har ennå ikke fått amnesti, og kan bare bli noen dager. Hun er nå tjue år og han tjueen, og fire år har gått. Så blir Ingunn overlatt til seg selv igjen, og må belage seg på mer venting. En dag om sommeren mens hun henter vann kommer en ung mann forbi og hjelper henne. Hun kan ikke annet enn å like ham. Teit er hans navn, han er høy og slank, lystig og blid. Ingunn, som er mye alene, synes det er godt å snakke med andre enn farmoren, men hun skjønner han vil mer enn å snakke. Og hun lar ham, med de konsekvensene det gir. Seinere våger hun knapt å tenke på hva som vil skje når det blir kjent at hun er med barn. Når Olav endelig kommer tilbake, kan hun ikke annet enn å si ham alt og ta imot hans dom.

Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.
s. 281

Olav har nå fått grid, han gården sin, og er en ganske velstående mann. Men verden fortoner seg like mørk for Ingunn; hva skulle det bli av henne nå! Hun er rettsløs, hun har mistet all ære, og verst av alt har hun ført en stor skam over frendene hennes med sine handlinger. Det er sårt å lese om hvordan hun oppdager og tenker om kjærlighetens vesen og etterhvert forstår hva prestene mente med det at det var leging i boten. Olav skakes av sterke følelser når han får vite hvilken tilstand Ingunn er i, men etter å ha tenkt seg om, vil han fremdeles gifte seg med henne. Det gjelder hans ære å ikke gå tilbake på sitt løfte. De to sier lite til hverandre om hva de tenker og føler, og Olav snakket aldri til Ingunn om ting som tynget ham, for han ville ikke velte sin byrde på hennes spede skuldre. Etter hans mening var hun også såpass barnslig at hun ikke kom til å forstå seg på det. Hun var en vek og sped skapning som han måtte skjerme og verne.

Min vesle hind - du har vel latt deg jage rett i gropen - og nu ligger du, skamfart og sulket ut, et fattig lite dyr. Men nu skal jeg komme og ta deg og bære deg med meg til et sted hvor du ikke blir tråkket på og knust. - Nu bares det for ham at det som var hendt den gang han hadde fått henne i armene sine, blomsten han hadde plukket av henne og duften og sødmen han hadde suget, det var mest bare som noe som hadde falt seg slik underveis. Men det som gjaldt når det kom til stykket, var at han hadde fått henne lagt i armene sine for han skulle bære henne overalt, ta det tunge fra henne og verne henne. Det var det som var lykken, og det andre var ikke mer enn noen gleder. -
s. 316

Så en dag blir Olav søkt opp av Teit som vil at han skal støtte hans frieri til Ingunn. Men Olav ønsker selv å gifte seg med henne, og det ender med at han dreper islendingen og kvitter seg med beviser ettersom Ingunns ære ikke kan reddes om han lyser drapet. Hele tiden forsvarer han seg ovenfor seg selv for å rettferdiggjøre handlingen ettersom det gjelder hans og Ingunns ære.

Barnet til Ingunn får navnet Eirik, og seks uker gammel blir han bortfostret. Hun har det ikke godt og forsøker å ta sitt eget liv for at Olav skal bli fri, men blir reddet i siste liten. Da Olav kommer, snakker de forbi hverandre, og ingen sier det de tenker. Hun prøver å få ham til å gå bort fra bestemmelsen om at de skal dra til Hestviken sammen, men det er nytteløst. Så nærmer de seg hverandre likevel, og når Olav gråter rekker Ingunn ut en hånd og de knuger seg inntil hverandre. Hun kjenner en liten gnist røre seg, fryd, håp, livsvilje, så meningsløst som det enn var.

Del treOlav Audunssøns lykke, handler om livet i Hestviken. Undset skildrer gården og området omkring så vakkert, det nesten som å være til stede! Endelig skal de to få leve sammen som mann og kone, med det blir vanskeligere enn de hadde trodd. Olav sliter med sine tanker, og Ingunn med sitt. Hun hadde aldri vært vakrere, og hun var blid, stille og mild. Alle kunne merke hun var glad, og alle som hadde møtt Olavs hustru, likte henne. Jevnt over var de godt likt i bygden, og de opplever en god tid, men er det på lånt tid? Ingunn er ingen dyktig matmor, alt arbeid går tungt og tregt og uhell følger henne støtt. Hun har hatt det så godt i disse fire månedene siden de ble gifte, men de går og tenker på hver sin kant. Hun er redd for å ikke være verdt hans kjærlighet. Og Olav ser at Ingunn forblir svakelig, og setter det i sammenheng med hvordan folket hennes var; sorgløse.


"For dem var ulykke som en gift de hadde fått i seg. De holdt ut til de fikk kastet den opp av seg - men så døde de. Og han så det fullt, og klart - Ingunn var slik óg - henne også hadde ulykken rammet som en helsott; hun kom aldri til å rette seg opp igjen. Men hans lykke var den at han var skapt slik så han kunne holde ut uten lykke også [...] Og han skulle verne henne og elske henne - som han hadde vernet henne da han var gutt, elsket henne fra han først skjønte han var mann - og om han ikke fikk noen lykke med henne, siden hun aldri kunne bli annet enn en syk, udugelig hustru, så gjorde ikke det noen skilnad, fattet han nu i natt - han ville elske henne og verne henne til hennes siste stund."
s. 439

Olavs lykke skal vise seg å være god å ha. Ingunn blir gravid flere ganger, men alle barna blir dødfødte. Ingunn tæres av dette, og blir liggende syk. Olav ordner med en rådskone (husholderske), Torhild. Ingunn liker dårlig ordningen, men kan lite gjøre. Og Olav liker Torhild godt, hennes styrke og hennes brede, rette skuldre og høye, fast barm og kraftige hofter. "Hun hadde ikke latt seg bøye kuvrygget av det hun gikk her og tråkket mellom koien og det vesle fjøshullet. [...] Hun var sunn og sterk enda livet hadde falt så tungt og slitsomt for henne." Det er nå den femte vinteren de lever sammen. Olav tenker at selv om han ikke hadde fred eller glede, så eide han lykken, sin lykke, om den var ulik andre menns lykke. Og noen få ganger ser Olav en dør åpnes, og han ser for seg at han en dag skal få mot til å gå inn. Olav bestemmer seg for å hente Eirik til Hestviken, som arving. Det måtte vel være god nok bot, tenker han. Ingunn er ydmyk og takknemlig. Litt senere føder Ingunn en sunn og velskapt datter og Olav kjenner endelig på det å være far. Cecilia Olavsdatter vokser og trives, men Ingunn har skadet ryggen og blir mer og mer ufør. Olav sier til Ingunn at han vil skrifte sin synd, men Ingunn taler i mot. Da blir han forundret over hvordan hun snakker og argumenterer. Han hadde alltid hatt henne kjær, men hadde aldri tenk at han kunne snakke til sin hustru som til et annet kristent menneske om det som var grodd frem i hans sjel i årevis.

Det våkner et begjær i Olav, etter en eneste gang å skulle få eie en sunn og frisk kvinne. Det oppstår det et intimt forhold mellom ham og rådskonen, med et barn som resultat. Torhild flytter fra Hestviken, og Olav sier han skal hjelpe henne så godt som han kan. Han har nå sett inn i et annet liv, et liv hvor en mann går jevnsides med en sunn og forstandig hustru i ett og alt, en som tok sin del av deres felles byrder og bar dem like godt som han.  

Selv om Ingunn har lagt syk i tre år, kommer likevel slutten uventet. Den natten bestemmer Olav seg for å si ja til Gud. Men så husket han på barna, og hva han har lovet Ingunn - barna har ingen andre enn ham.




Olav Audunssøn er et stort verk og følger i hovedsak Olavs liv i en kronologisk linje, innimellom med tilbakeblikk og lange sekvenser med indre tankerekker. Selv om det stort sett er Olavs perspektiv som belyses, er det også mye fra Ingunns ståsted og ellers fra andre karakterer som Arnvid og Eirik. De lange tankesekvensene løfter frem Olavs indre kamp mellom sin egen og Guds vilje, det er som innslag av stream of consciousness. Det er særlig på denne måten jeg ser hvor stor betydning ære har og hvordan det blir bestemmende for Olavs handlinger, og ikke minst hvordan han slites mellom Guds vilje og sin egen.

Etter at kristendommen ble innført her i landet, tok det lang tid før den nye troen fikk ordentlig feste og man levde med to religioner side om side. Det var mye fordi den ikke lot seg forene med de gamle idealene som ære, makt, et godt ettermæle og blodhevn. I kristendommen ligger et menneskes ære i at det er Guds. I den gamle troen var moralen styrt av et ære-skam-system. Hvis en person kastet skam på slekten måtte fellesskapet gjenopprette balansen. Dette hang igjen lenge, og det som gjaldt var at hver manns plikt var å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden. Moralnormene bygget på pliktene ovenfor ætten, og alle handlinger ble bedømt etter æresbegrepet.

Som Hedda sier, kan det skrives mye om denne romanen og man kan innta ulike perspektiver. Det mest interessante synes jeg er hvor bestemmende forestillingen om ære blir for Olav. Han mener blant annet at en kvinnes ære var alle de menns ære som hadde plikt og rett til å våke over henne, og at ved å drepe den personen som kastet skam over Ingunn var balansen til dels gjenopprettet. I samtaler med andre menn snakkes det om hvor viktig det er å hevne en frendekones ære med stålet, og samtidig hvor vanskelig det er at Gud mener motsatt. Det er ikke bare Olav som synes å mene dette, sannsynligvis fordi folk stod med ett ben i hver tro. For eksempel sier Arnvid til Olav at han burde skrifte for Gud, og ikke holde tilbake det eneste som han vil ha. Til dette svarer Olav: Det eneste - det er alt det, Arnvid - æren. 

Nå gleder jeg meg til å lese neste bind sammen med Hedda!

Første del av anmeldelsen finner du her :)

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang, 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt
Lest sammen med Hedda